Vista II. Og nytt videokamera.

Det gamle Canon-videokameraet konket i elektronikken, og det ble tid for å kjøpe et nytt. Denne gangen falt valget på en Sony-modell.

Sonyen reklamerte med at den var testet med Vista, og det var jo en positiv innfallsvinkel etter mine moderate gunstige opplevelser med Bills siste innfallsvinkel på operativsystemsida.

Full av optimisme puttet jeg derfor inn software-cden til Sony-kameraet og trykket på "install". Og dermed frøys begge enhetene. "Wait for the camera!" sa Windows. "Do not remove USB cable or turn off the power!" sa Sony-softwaren. Og der stod vi stale mate. Ingen av delene ville vedkjenne seg den andre. Begge ville at den andre skulle kapitulere. Jeg ventet 5 minutter, 10 minutter og 15 minutter. Til slutt innså jeg at verken Vista eller Sony hadde tenkt å gi seg. Siden kameraet var nytt, antok jeg at det minst skadelige jeg kunne gjøre var 1) Skru av kameraet og deretter 2) Restarte Vista.

Og, lo and behold, det løste problemene. Med en gang Vista hadde fått en reboot, skjønte den straks at Sony-kameraet ønsket å prate med den, og installasjonen gikk etter måten smertefritt. (Det hender at Vista tar seg så lange tenkepauser at jeg lurer på om den er død eller jobber, men denne gangen jobbet den.)

Så det funket til slutt. Jeg --- eller Vista --- fikset det. Men dette er ikke måten å selge operativsystemer på? Faren min, f.eks., som pensjonist, hadde hivd PC-en ut vinduet før han hadde løst dette problemet. Han hadde heller ikke skjønt at Vista jobbet i 5 minutter i bakgrunnen før kameraet var online. Han ville tatt det for en død sild.

Her er det laaang vei å gå, Bill!

Amerikanske delstater

Hvor ligger de?

45% på 4:30. Hm. Misfornøyd!

Datamaskiner og operativsystemer generelt - Vista i særdeleshet

Min første PC var en Olivettii M24, kjøpt i 1984. Den var grisedyr, kostet over 20 000 kroner den gangen, og kjørte MS-DOS. Det er heldigvis en stund siden.

Etter 25 år med bruk av datamaskiner er jeg blitt ganske avslappet når det gjelder bruk av ulike operativsystemer. Sintran, VAX/VMS, Primos, ulike Windowsvarianter fra versjon 3.1 ... Det gjelder å få gjort jobben, og jeg får sjelden stilkarakterer.

På jobben bruker jeg arbeidsstasjoner og stormaskiner med 4 ulike Unix-dialekter, mens laptopen kjører XP. Det funker forsåvidt greit, det. Hver ting til sin tid. Tallknusing med stormaskinen, etterbehandling på arbeidsstasjonene og presentasjonene, rapportering og kontorstøtteverktøy på laptopen. Jeg snobber ikke min stilsans med en Apple eller markerer min uavhengighet med laptop-unix. Jeg kan leve med Outlook Express og Internett Explorer, jeg (skjønt jeg foretrekker Firefox).

Det siste hjemme-PC-tilbudet vi fikk var en Dell med Windows Vista. Ok, tenkte jeg. Det går det vel an å bruke? Men nå begynner jeg å lure på om dette egentlig var et framskritt.

En ting er denne sleep-modusen. Etter at Vista har stått på inaktivt en stund, går systemet i sovemodus. Det er jo en fin tanke. Det er bare at det å vekke maskinen fra sovemodus går mye langsommere enn å ta en clean boot, jeg gjetter på dobbel så lang tid? Kunne den ikke bare skrudd seg av, da? Så kunne jeg startet den på nytt? Helt ubrukelig funksjon.

I går ville Vista-maskinen kjøre en Windows update på systemet mitt. Ok. Det må vel være lurt? Men etter oppgradering viste det seg at driveren til den trådløse USB-dingsen min ikke virket lenger. Men Vista er så brukervennlig at den tilbyr seg en "troubleshoot" - fiks løsningen. Ypperlig, tenkte jeg. "Last ned ny driver fra leverandøren," foreslo Vista. Hm? Hallo? Du har automatisk overskrevet den nettverksdriveren som virket for meg, og så ber du meg laste ned ny - når jeg ikke har nettverkstilgang? Du har ødelagt den som virker! Så da var det fram med installasjons-CD-en, da ...

Det er mulig Vista blir bra etter hvert ...

P.S. Det var en periode på 1990-tallet det gikk an å kjøpe en av datidas laptop-utgaver med VAX/VMS. Det var maskin for gutta med hår på brøstet!

Tunnel? Tunell? Og hvor mange?

Tunnel skrives altså tunnel på norsk. Ikke tunell, selv om det kan være fristende. Men hvor mange av dem er det på strekningen Bergen-Skien? Tenk på det. Gjett et tall. Gjør et estimat. Svaret kommer lenger ned. Hva ville du tippe?

Jeg har bestandig hatt stor tro på "læring ved erfaring". Og verdien av estimering av store eller små tall. Så da jentungen (12) og jeg satte oss bak dashbordet på vår Volvo i kjelleren på Hotell Norge i Bergen og skulle hjem til Skien, sa jeg: "La oss telle tunneler til Skien! Hvor mange tror du?"

Jentungen var med. "Femti," tippet jeg. "Um, førtien," svarte hun, tydlig påvirket av pappas utgangspunkt.

Nå var vi ikke helt uerfarne. Tirsdagen kjørte vi Skien-Bergen via Haukelifjell og fergen Utne-Kvanndal. Fredagen skulle vi tilbake. Motsatt vei. Kvanndal-Utne. Og startet med Fløyfjelltunellen. Så vi hadde vært gjennom alle tunnelene. Vi hadde bare ikke telt dem.

Så, hva tror du? Fløyfjelltunnelen, Åsane, riksvei 7 langs Hardangerfjorden, 550 langs Sørfjorden, E134 over Haukelifjell og riksvei 36 hjem?

Dette er et godt eksempel på å lære den oppvoksende slekten størrelsesforhold. Er det 10 tunneler? Trolig ikke, altfor lite. 300? Neppe, trehundre tunneler er altfor mye. Kansksje noe i mellom? 50?

Og vi telte. Og telte. Du gjettet? Svaret er altså førtiåtte. Pappa var nesten litt beskjemt over å briljere såpass med sin estimasjonssans. Det er litt ukult å slå datteren sin såpass i slike "gjetteleker". Hun var tydelig snurt ...

Smask, smask!

Menn flest, antar jeg veldig ugjennomtenkt, selveksponerende og generaliserende, er trolig programmert for å like utseende til kvinner i samme kultursfære. For min egen del har jeg nå bestandig svermet mest for nordisk-type jenter. Det har ikke noe med blondt hår å gjøre (de fleste av mine kjærester har vært mørke), men det har vel med kombinasjonen av ansiktsform, felles referanseramme, lynne, væremåte, humortype, kulturforståelse, kunnskapsnivå og selvstendighet. Tror jeg.

Av og til, en gang imellom, bare av og til, kan jeg bli forført av det latinske. Særlig den italienske stilen kan enkelte ganger være veldig besnærende. Jeg innrømmer det. Stil, selvstendighet og utdanning kan alt være på topp på en gang. Sist manifistert med en kvinnelig doktorgrad i *utrolig* høye sko med dertil hørende kort skjørt, oppsatt hår og dyp utringning. Hun er prosjektleder, rasende flink, klakket rundt på hælene uten vakling, rørte ikke en dør selv før noen åpnet den for henne, komplimenterte alle menn (inkludert meg) med et eller annet, var fortrolig nærværende og berørte kolleger på armen på tomannshånd og luftkysset meg på begge kinn da hun reiste.

Oj, jeg kunne bli tatt med storm.