Vi er noen mer enn middels fotballinteresserte folk fra flere kanter av landet på jobben. Særlig ville en kollega gjerne vite hva jeg mente om den norske landslagdraktkrangelen. Flagg eller drage, liksom?
Altså, hvis noen overbetalte norske ungdommer med ballferdigheter vil springe rundt med kristenkors på brystet, er det helt ok for meg. Jeg synes det norske flagget er fint, men jeg liker ikke symbolikken. Men kombinasjonen av fargene rødt, hvitt og blått er fint. Vi er forsåvidt ikke alene om det. Men en rødhvitblå drage er helt kurant for min del.
Men nå har jo designeren fått ballen i retur, så vi får se om det åpner seg noen sjanser der?
søndag, mai 25, 2008
lørdag, mai 03, 2008
Hundeluftere
Jeg er kjempeglad i hunder! Jeg kommer fra en familie med hunder i oppveksten, og har hatt hund store deler av mitt voksne liv. Favoritten er fremdeles labrador retriever, men vær forsiktig med foringa deres ... matvrak. Schnauzere? Artige og tøffe, men dumme. Nok om det.
Det var derfor med smil om munnen jeg regisrtrete en for meg ukjent, yngre mann lufte en sort labrador forbi mitt ringe husvære i ettermiddag. Gjenkjennelseseffekten var stor. Minnene gikk 15 år tilbake i tid. Labradoren var fin og blank i pelsen, godlynt logrende.
Utenfor gjerdet til huset mitt har jeg mellom min tomt og gata en 2 m kommunal, grønn plenstripe jeg har tatt på meg å vedlikeholde - til nabolagets glede, håper jeg. Uobservert, fra spisestuas og markisas dunkle mørke i den lyse vårkvelden, kunne jeg dermed se at den unge mannens labrador krøket seg, og på den grønne, kommunale plenstripa la en skikkelig voksen kabel. Den unge, håpefulle mannen romslet straks i sine lommer og fant fram den kjente, sorte rullen du i butikken ser markedsført som 'hundepose' - det er egentlig en 'bæsjepose'.
Eksemplarisk nok rullet han ut en lengde, reiv av, kledde sin hånd inni vrangsiden og bøyde seg ned for å plukke etterlatenskapene opp. Det er her jeg erindrer fra min egen tid som hundeeier den varme håndfølelsen, flakkende blikk, pusting uten å involvere nesa og trangen til å knyte posen fort, stramt og med trippel hekseknute. Men se, den unge herremann løfter den varme, plastdekte håndfullen opp og *eksaminerer* den! Lenge og vel. Og deretter *lukter* på den! Jeg blir småkvalm innendørs og må gripe etter vinduskarmen. Der ute, vel fornøyd (trolig), knyter han den kjente plastposeknuten og spaserer ufortrødent videre.
Yikes! Jeg håper har var biologistudent eller hadde gitt bikkja ormkur eller noe slikt. Ellers vil jeg ikke vite.
Det var derfor med smil om munnen jeg regisrtrete en for meg ukjent, yngre mann lufte en sort labrador forbi mitt ringe husvære i ettermiddag. Gjenkjennelseseffekten var stor. Minnene gikk 15 år tilbake i tid. Labradoren var fin og blank i pelsen, godlynt logrende.
Utenfor gjerdet til huset mitt har jeg mellom min tomt og gata en 2 m kommunal, grønn plenstripe jeg har tatt på meg å vedlikeholde - til nabolagets glede, håper jeg. Uobservert, fra spisestuas og markisas dunkle mørke i den lyse vårkvelden, kunne jeg dermed se at den unge mannens labrador krøket seg, og på den grønne, kommunale plenstripa la en skikkelig voksen kabel. Den unge, håpefulle mannen romslet straks i sine lommer og fant fram den kjente, sorte rullen du i butikken ser markedsført som 'hundepose' - det er egentlig en 'bæsjepose'.
Eksemplarisk nok rullet han ut en lengde, reiv av, kledde sin hånd inni vrangsiden og bøyde seg ned for å plukke etterlatenskapene opp. Det er her jeg erindrer fra min egen tid som hundeeier den varme håndfølelsen, flakkende blikk, pusting uten å involvere nesa og trangen til å knyte posen fort, stramt og med trippel hekseknute. Men se, den unge herremann løfter den varme, plastdekte håndfullen opp og *eksaminerer* den! Lenge og vel. Og deretter *lukter* på den! Jeg blir småkvalm innendørs og må gripe etter vinduskarmen. Der ute, vel fornøyd (trolig), knyter han den kjente plastposeknuten og spaserer ufortrødent videre.
Yikes! Jeg håper har var biologistudent eller hadde gitt bikkja ormkur eller noe slikt. Ellers vil jeg ikke vite.
Mannfolk og verktøy
Jeg innrømmer det gjerne: Mine egenskaper som handyman kvalifiserer vel gjerne til sånn midt-på-treet. Jeg kan når jeg må, men det er ikke alltid jeg må. Dog liker jeg å ha utvalget av verktøy i huset. Ingenting kan ødelegge en god arbeidsøkt så mye som dårlig eller uegnet verktøy. Verktøy er derfor et "must".
Av den grunn er jeg, som mange andre menn, i besittelse av en høytrykksspyler. En grei inngangsmodell, men av god kvalitet. Ikke noe overdrevent jåleri i merke- eller utstyrsvalg. En fornuftig høytrykksspyler, har jeg. Føles bra, funker ok.
Høysesongen for høytrykksspylere er selvfølgelig våren. Verandaen (til tenking) står selvfølgelig på programmet, bilen må vårrengjøres, inngangspartiet må spyles for strøsalt og vinterens søle, og til sommeren har jeg tenkt å bruke den til å rengjøre grunnmuren før maling. Men så løper også mine anvendelsesområder for en høytrykksspyler ut. Da setter jeg den i kjelleren.
Så ikke hos naboen. Det har vært en utmerket vårlørdag her på sørøstlandet, og naboen har gått alldeles amok med høytrykksspyleren sin. Og det gjør han med jevne mellomrom. Jeg sitter igjen med inntrykket av at hvis naboens oppgave i det hele tatt lar seg løse med høytrykksspyler, er det hans foretrukne redskap.
Han spyler gårdsplassen, vasker bilen, rengjør sykler, flusher takrenner og alt mulig annet. Selv vasker jeg huset for svartsopp med kost, men naboen foretrekker høytrykkspyler. Dekkvask, vanning av blomster, markiserens, rengjøring av takstein, jaging av katter og slokking av utegrill. Båtkalesjer, vindusvask, tepperens og dreping av brunsnegler. Utemøbler, innemøbler, kantklipping. Naboen bruker høytrykkspyler. Jeg er sikker på at jeg så ham ta oppvasken av gryter med høytrykksspyleren her om dagen.
Noen drar den for langt. Enten det, eller så har han vanskeligheter med å være i samme rom som kona og trenger en unnskyldning for være i vannføyka i ensomhet.
Av den grunn er jeg, som mange andre menn, i besittelse av en høytrykksspyler. En grei inngangsmodell, men av god kvalitet. Ikke noe overdrevent jåleri i merke- eller utstyrsvalg. En fornuftig høytrykksspyler, har jeg. Føles bra, funker ok.
Høysesongen for høytrykksspylere er selvfølgelig våren. Verandaen (til tenking) står selvfølgelig på programmet, bilen må vårrengjøres, inngangspartiet må spyles for strøsalt og vinterens søle, og til sommeren har jeg tenkt å bruke den til å rengjøre grunnmuren før maling. Men så løper også mine anvendelsesområder for en høytrykksspyler ut. Da setter jeg den i kjelleren.
Så ikke hos naboen. Det har vært en utmerket vårlørdag her på sørøstlandet, og naboen har gått alldeles amok med høytrykksspyleren sin. Og det gjør han med jevne mellomrom. Jeg sitter igjen med inntrykket av at hvis naboens oppgave i det hele tatt lar seg løse med høytrykksspyler, er det hans foretrukne redskap.
Han spyler gårdsplassen, vasker bilen, rengjør sykler, flusher takrenner og alt mulig annet. Selv vasker jeg huset for svartsopp med kost, men naboen foretrekker høytrykkspyler. Dekkvask, vanning av blomster, markiserens, rengjøring av takstein, jaging av katter og slokking av utegrill. Båtkalesjer, vindusvask, tepperens og dreping av brunsnegler. Utemøbler, innemøbler, kantklipping. Naboen bruker høytrykkspyler. Jeg er sikker på at jeg så ham ta oppvasken av gryter med høytrykksspyleren her om dagen.
Noen drar den for langt. Enten det, eller så har han vanskeligheter med å være i samme rom som kona og trenger en unnskyldning for være i vannføyka i ensomhet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)