Hundeluftere

Jeg er kjempeglad i hunder! Jeg kommer fra en familie med hunder i oppveksten, og har hatt hund store deler av mitt voksne liv. Favoritten er fremdeles labrador retriever, men vær forsiktig med foringa deres ... matvrak. Schnauzere? Artige og tøffe, men dumme. Nok om det.

Det var derfor med smil om munnen jeg regisrtrete en for meg ukjent, yngre mann lufte en sort labrador forbi mitt ringe husvære i ettermiddag. Gjenkjennelseseffekten var stor. Minnene gikk 15 år tilbake i tid. Labradoren var fin og blank i pelsen, godlynt logrende.

Utenfor gjerdet til huset mitt har jeg mellom min tomt og gata en 2 m kommunal, grønn plenstripe jeg har tatt på meg å vedlikeholde - til nabolagets glede, håper jeg. Uobservert, fra spisestuas og markisas dunkle mørke i den lyse vårkvelden, kunne jeg dermed se at den unge mannens labrador krøket seg, og på den grønne, kommunale plenstripa la en skikkelig voksen kabel. Den unge, håpefulle mannen romslet straks i sine lommer og fant fram den kjente, sorte rullen du i butikken ser markedsført som 'hundepose' - det er egentlig en 'bæsjepose'.

Eksemplarisk nok rullet han ut en lengde, reiv av, kledde sin hånd inni vrangsiden og bøyde seg ned for å plukke etterlatenskapene opp. Det er her jeg erindrer fra min egen tid som hundeeier den varme håndfølelsen, flakkende blikk, pusting uten å involvere nesa og trangen til å knyte posen fort, stramt og med trippel hekseknute. Men se, den unge herremann løfter den varme, plastdekte håndfullen opp og *eksaminerer* den! Lenge og vel. Og deretter *lukter* på den! Jeg blir småkvalm innendørs og må gripe etter vinduskarmen. Der ute, vel fornøyd (trolig), knyter han den kjente plastposeknuten og spaserer ufortrødent videre.

Yikes! Jeg håper har var biologistudent eller hadde gitt bikkja ormkur eller noe slikt. Ellers vil jeg ikke vite.