Det startet allerede i barnehagen. En dag, rundt 3-4 årsalderen, da hun ble avlevert om morgenen, ble hun overrakt en tegning fra en jevngammel guttepjokk fordi hun bestandig hadde så fine fletter.
I en periode rundt 8-årsalderen var det midjelangt, hestehalefletta var like tykk som underarmen min og vilt fremmede folk kunne stoppe oss i butikken og kommentere hårprakten hennes.
Til pappas milde fortvilelse måtte hun i fjor klippe seg - det ble rett og slett for tungt, og tørking etter hårvask begynte å nærme seg et heldagsprosjekt. Frøkna forlangte å få en ny og mer praktisk sveis, til tur- og badebruk og med utsikt til mindre børsting. Dessuten var det så tungt i vått tilstand at hun måtte anstrenge nakken. Etter det annonserte frisørbesøket lå det igjen mer hår på golvet enn det var tilbake på hodet. Men selv etter klipp og uttynning til en "praktisk lengde" (bildet) tiltrekker det seg fremdeles blikk fra guttene, ser jeg.
Men her i huset skal oppkommende friere få kjørt seg, det lover jeg.
2 kommentarer:
Oi, er dette etter-bildet? Jeg er imponert!
Ja, det er "etter"-bildet. Klipt og tynnet. Jeg overdriver ikke, før hun klipte seg var alt håret samlet til én flette like tykk som underarmen min.
Legg inn en kommentar