For en god stund siden blogget jeg om filmen The Good, The Bad and The Ugly, hvor det tar 10 minutter og 5 sekunder før noen sier noe i filmen.
I dag, i gjensyn med Aki Kaurismäkis Fyrstikkfabrikkarbeidersken (eller hva den het på norsk), registrerte jeg at finsk film lett og uanstrengt matcher en slik periode med taushet. Iris, hovedpersonen i filmen, innleder filmens tekstmanuskript etter 13 minutter og 2 sekunder.
Av og til er det forfriskende med en litt annerledes film. Terningkast 4.
tirsdag, juli 28, 2009
onsdag, juli 22, 2009
Sier du "hund" eller "bikkje"?
Jeg, som telemarking, sier "bikkje" til daglig.
Hvis jeg skal imponere tilreisende besøkende her i Paris, pleier jeg å ta dem med til restauranten "Hos bikkja som røyker" (Au Chien Qui Fume, metro: Châtelet).
Det er hvite duker, tøyservietter og utålmodige kelnere i mørk dress og slips. Kelnerne kan svare frekt, irettesette deg for feil bruk av tannpirkere og nekter deg å kjøpe feil vin til maten. Men kjøkkenet er upåklagelig, og restauranten er fiffig og humoristisk dekorert med hundemalerier og -skulpturer, gjerne i klassisk setting (jaktscenarier og tulleportretter av hunder med sigarer). Jentungen (13) flirte godt av en sentralt plassert porselensskulptur av en ubestemmelig terrierrase som løftet på beinet og tydligvis tisset på en nærværende søyle, midt i restauranten.
Hvis jeg skal imponere tilreisende besøkende her i Paris, pleier jeg å ta dem med til restauranten "Hos bikkja som røyker" (Au Chien Qui Fume, metro: Châtelet).
Det er hvite duker, tøyservietter og utålmodige kelnere i mørk dress og slips. Kelnerne kan svare frekt, irettesette deg for feil bruk av tannpirkere og nekter deg å kjøpe feil vin til maten. Men kjøkkenet er upåklagelig, og restauranten er fiffig og humoristisk dekorert med hundemalerier og -skulpturer, gjerne i klassisk setting (jaktscenarier og tulleportretter av hunder med sigarer). Jentungen (13) flirte godt av en sentralt plassert porselensskulptur av en ubestemmelig terrierrase som løftet på beinet og tydligvis tisset på en nærværende søyle, midt i restauranten.
mandag, juli 13, 2009
Sport og teknologi
Jeg anser meg ikke som sportsidiot. Dog, jeg liker den gode, gamle "tippekampen" på lørdager i vintersesongen og har av den grunnen anskaffet TV-abonnement på engelsk fotball. Dessuten forsøker jeg å få med meg Odds hjemmekamper når jeg er i gamlelandet.
Et annet interessant fenomen er sykling. Ok, sporten har vært kronisk plaget av doping og juksemakere, men, som for fotball, det er noe med kombinasjonen av lagsport og individuelle prestasjoner som er veldig fascinerende for min del.
Jeg kjøpte meg ny sykkel i fjor, og jentungen (13) fikk ny sykkel nå i vår, og etter relativt grundig research kan jeg helt klart slå fast at det er stor forskjell på en sykkel til 3000 og en til 7000. Vekt, stivhet, solidhet, nøyaktighet av gir, rundheten av hjul, kvaliteten på bremser ...
Som følge av sykkelinteressen følger jeg derfor relativt entusiastisk med på Tour de France. Da den gamle digital-TV-tuneren tok kvelden (for tredje gang?!) oppgraderte jeg derfor nylig til en HD-tuner for TV-en. Og hvilken forskjell!
Jeg må bare si: Det er en markant kvalitetsforbedring. Tour de France i vanlige TV-signaler og i HD-TV er to helt forskjellige programmer. Jeg er målløs! Det er vel nyhetens interesse som spiller meg et puss, men allikevel. Det var helt klart verdt pengene.
Av egen erfaring oppgraderer jeg hermed i hvert fall 3 områder det ikke lønner seg å spare på kronene: Sko, sykkel og tv-forbindelse.
Et annet interessant fenomen er sykling. Ok, sporten har vært kronisk plaget av doping og juksemakere, men, som for fotball, det er noe med kombinasjonen av lagsport og individuelle prestasjoner som er veldig fascinerende for min del.
Jeg kjøpte meg ny sykkel i fjor, og jentungen (13) fikk ny sykkel nå i vår, og etter relativt grundig research kan jeg helt klart slå fast at det er stor forskjell på en sykkel til 3000 og en til 7000. Vekt, stivhet, solidhet, nøyaktighet av gir, rundheten av hjul, kvaliteten på bremser ...
Som følge av sykkelinteressen følger jeg derfor relativt entusiastisk med på Tour de France. Da den gamle digital-TV-tuneren tok kvelden (for tredje gang?!) oppgraderte jeg derfor nylig til en HD-tuner for TV-en. Og hvilken forskjell!
Jeg må bare si: Det er en markant kvalitetsforbedring. Tour de France i vanlige TV-signaler og i HD-TV er to helt forskjellige programmer. Jeg er målløs! Det er vel nyhetens interesse som spiller meg et puss, men allikevel. Det var helt klart verdt pengene.
Av egen erfaring oppgraderer jeg hermed i hvert fall 3 områder det ikke lønner seg å spare på kronene: Sko, sykkel og tv-forbindelse.
tirsdag, juli 07, 2009
Hva skjer?
Etter å ha vært borte fra heimen noen ørsmå dager kommer jeg hjem til regninger for ikke mindre enn 9052 kroner i postkassa og en sprukket blå ballong i innkjørselen.
En gang må jeg prøve å være hjemme for å se hva som skjer når jeg er bortreist.
En gang må jeg prøve å være hjemme for å se hva som skjer når jeg er bortreist.
fredag, juli 03, 2009
Abbesses
Jeg har tidligere erklært min kjærlighet til metro-stasjonen Abbesses i Paris.
Franskmennene klarer det. Det kan være slitent, det kan være møkkete og det kan være søplete. Det kan lukte urin, du skræver over tiggere og metrovogna er tagget ned til det ugjenkjennelige. Men det er liksom der, allikevel, kultur og sjarm. En type "det går nok greit"-holdning med tilbakelent stolthet.
Abbesses var forøvrig med i filmen Den fabelaktige Amélie som rekvisitt på en typisk parisisk metrostasjon - og så jobbet hun jo på Montmartre, som er like ved stasjonen.
Stasjonsnavnet i keramiske fliser.
Detalj av flishjørnet til reklamene.
Før elektronikkens tid var det sikkert greit å få opplyst hvilken perrong man stod på ... For de franskhemmede er "Pte" en forkortning for "(by)port", og skiltet viser altså til stasjonen hvor byporten mot Versailles lå.
Det er heisen, sin, det! Her knusler vi ikke med passasjerantallet! Den er der for å unngå brorparten av de 179 trappetrinnene (telt av datteren min (13)) opp til sollyset.
Den klassiske inngangsportalen til Abbesses - sikkert det mest fotograferte metroskiltet i Paris.
Stemningsbilde fra Montmartre - som er enda 221 trinn opp fra sollyset på Abbesses hvis du ikke tar funicularen.
Franskmennene klarer det. Det kan være slitent, det kan være møkkete og det kan være søplete. Det kan lukte urin, du skræver over tiggere og metrovogna er tagget ned til det ugjenkjennelige. Men det er liksom der, allikevel, kultur og sjarm. En type "det går nok greit"-holdning med tilbakelent stolthet.
Abbesses var forøvrig med i filmen Den fabelaktige Amélie som rekvisitt på en typisk parisisk metrostasjon - og så jobbet hun jo på Montmartre, som er like ved stasjonen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)