Ut i skogen

Jeg er vokst opp med mottoet "ingen søndag uten tur". Noen tradisjoner er mer praktiske enn andre.

Det er litt tidlig for piggsopp på våre trakter, men kantarellene er kjempefine.


Søndagens kantarellfangst

Arktis

Jeg registrerer at det går en nettbasert konkurranse om navn og logo på landets største aksjeselskap, StatoilHydro. Mange har aversjoner mot det navnet. "Stat" er visstnok negativt fordi det flagger et statlig selskap i en kapitalistisk verden, "oil" er negativt fordi det knytter selskapet til utnyttelse av fossilt brennstoff, "Statoil" fordi det er en uelegant konstruksjon av norsk og engelsk og "StatoilHydro" fordi det blander inn navnet til et annet, selvstendig selskap (Hydro) med egen profil. Derfor leter man etter et nytt navn.

Min fantasi strekker seg til forslaget "Saga", som er et godt, tradisjonelt navn med internasjonal klang, men det er visstnok opptatt av firmaet Saga Oil. Så dermed er jeg hektet av konkurransen. Men Statoil-dråpen i oransj på mørk blå bakgrunn synes jeg er fin.

Men --- altså internettidédugnad! Nytt navn og logo! Arrangert av nettstedet E24.

Det er forsåvidt en god tanke. Mange har sendt inn sitt bidrag. En innsender ønsker å profilere StatoilHydros satsing i nordlige områder, som "arktisk olje" - "Arctic Oil" på internasjonalt. Det hadde vært vel og bra hvis innsenderen kunne engelsk. Navneforslaget til selskapet er nemlig Artic Energy. Artisk energi, eller hva det blir på norsk.

Denne feil"oversettelsen" ser jeg er gjenganger. Et søk på google på norske sider med ordet "artic" gir over 300 000 treff. Det er mulig enkelte av dem er ment å uttrykke "artistisk", men ...

Arktisk heter altså 'Arctic' på engelsk.

Blondinekraften - eller pappaskryt

Den skal ikke kimses av, blondinekraften. På jentungens (12) mobil har det begynt å dukke opp guttekontakter, har jeg skjønt.

Det startet allerede i barnehagen. En dag, rundt 3-4 årsalderen, da hun ble avlevert om morgenen, ble hun overrakt en tegning fra en jevngammel guttepjokk fordi hun bestandig hadde så fine fletter.

I en periode rundt 8-årsalderen var det midjelangt, hestehalefletta var like tykk som underarmen min og vilt fremmede folk kunne stoppe oss i butikken og kommentere hårprakten hennes.

Til pappas milde fortvilelse måtte hun i fjor klippe seg - det ble rett og slett for tungt, og tørking etter hårvask begynte å nærme seg et heldagsprosjekt. Frøkna forlangte å få en ny og mer praktisk sveis, til tur- og badebruk og med utsikt til mindre børsting. Dessuten var det så tungt i vått tilstand at hun måtte anstrenge nakken. Etter det annonserte frisørbesøket lå det igjen mer hår på golvet enn det var tilbake på hodet. Men selv etter klipp og uttynning til en "praktisk lengde" (bildet) tiltrekker det seg fremdeles blikk fra guttene, ser jeg.

Men her i huset skal oppkommende friere få kjørt seg, det lover jeg.

OL og doping

Oj, der ble en norsk hest tatt i doping under OL! Jammen hadde han ikke smurt seg inn med ulovlig krem, den hestejævelen!

Og hele det norske hestemiljøet er over seg av undring og moralsk forargelse! "Jøss, går det an? Er det mulig? Det må være sabotasje! Dette er jo ikke *norsk*! Det kan ikke være oss! Jeg kjenner heste-eliten, og der er det bare kjernekarer! Hedersfolk! Vi driver da ikke med doping som kan oppdages?!"

Så alle antydninger om at nordmenn og deres hester doper seg må tydligvis være feil. Jeg regner med at OL-komiteen glatt overser en positiv norsk hestedopingsprøve. Det kan jo ikke stemme. Vi er jo nordmenn og driver ikke med slikt? Det er de andre ...

Oppdatering 22. august: Det viser seg at hesten var importert, og dermed utlending. Det forklarer saken.

P.S. Kan de ikke bare be Märtha spørre hesten om hva som har skjedd, da?

Jøss!

Lønn, nå igjen?!

OL, åpningsseremoni, sur sang og revebestanden på Lillehammer. Og Pang!

Det gode selskap går over sitt skaft over at det ikke var ekte sang under åpningssermonien i OL. De hadde en stand-in! Det var visstnok noe "fake" over fyrverkeribildene, også? Oj, oj, så moralsk og høyverdig pressen er blitt over falske TV-bilder.

Det er jo ikke mer enn 14 år siden norske TV-producere sendte falske bilder fra Lillehammer-OL. Men det var jo for "moro skyld". Så da er selvfølgelig vi nordmenn unnskyldt. Og kan velte oss i andre nasjoners manglende moral i tv-produksjon. Det gjelder dem, ikke oss (peke).

Forøvrig var jeg (som trolig en av de få) kapabel til å ta inn åpningssermonien i HDTV. Ved å samsende NRK1 og NRK2 i det digitale bakkenettet greide NRK å formidle bilder i oppløsningen "1080i". Og, for dere som ennå ikke har fått oppleve TV-en i høyoppløsningsmodus: Det er en forskjell. Jeg ble mektig imponert.

Forøvrig tok OL-arrangøren sin første gullmedalje i luftpistol. Og kineseren som gikk av med seieren het Pang :-) Dette topper jo alle mine kinesernavnvitser!

Vista II. Og nytt videokamera.

Det gamle Canon-videokameraet konket i elektronikken, og det ble tid for å kjøpe et nytt. Denne gangen falt valget på en Sony-modell.

Sonyen reklamerte med at den var testet med Vista, og det var jo en positiv innfallsvinkel etter mine moderate gunstige opplevelser med Bills siste innfallsvinkel på operativsystemsida.

Full av optimisme puttet jeg derfor inn software-cden til Sony-kameraet og trykket på "install". Og dermed frøys begge enhetene. "Wait for the camera!" sa Windows. "Do not remove USB cable or turn off the power!" sa Sony-softwaren. Og der stod vi stale mate. Ingen av delene ville vedkjenne seg den andre. Begge ville at den andre skulle kapitulere. Jeg ventet 5 minutter, 10 minutter og 15 minutter. Til slutt innså jeg at verken Vista eller Sony hadde tenkt å gi seg. Siden kameraet var nytt, antok jeg at det minst skadelige jeg kunne gjøre var 1) Skru av kameraet og deretter 2) Restarte Vista.

Og, lo and behold, det løste problemene. Med en gang Vista hadde fått en reboot, skjønte den straks at Sony-kameraet ønsket å prate med den, og installasjonen gikk etter måten smertefritt. (Det hender at Vista tar seg så lange tenkepauser at jeg lurer på om den er død eller jobber, men denne gangen jobbet den.)

Så det funket til slutt. Jeg --- eller Vista --- fikset det. Men dette er ikke måten å selge operativsystemer på? Faren min, f.eks., som pensjonist, hadde hivd PC-en ut vinduet før han hadde løst dette problemet. Han hadde heller ikke skjønt at Vista jobbet i 5 minutter i bakgrunnen før kameraet var online. Han ville tatt det for en død sild.

Her er det laaang vei å gå, Bill!

Amerikanske delstater

Hvor ligger de?

45% på 4:30. Hm. Misfornøyd!

Datamaskiner og operativsystemer generelt - Vista i særdeleshet

Min første PC var en Olivettii M24, kjøpt i 1984. Den var grisedyr, kostet over 20 000 kroner den gangen, og kjørte MS-DOS. Det er heldigvis en stund siden.

Etter 25 år med bruk av datamaskiner er jeg blitt ganske avslappet når det gjelder bruk av ulike operativsystemer. Sintran, VAX/VMS, Primos, ulike Windowsvarianter fra versjon 3.1 ... Det gjelder å få gjort jobben, og jeg får sjelden stilkarakterer.

På jobben bruker jeg arbeidsstasjoner og stormaskiner med 4 ulike Unix-dialekter, mens laptopen kjører XP. Det funker forsåvidt greit, det. Hver ting til sin tid. Tallknusing med stormaskinen, etterbehandling på arbeidsstasjonene og presentasjonene, rapportering og kontorstøtteverktøy på laptopen. Jeg snobber ikke min stilsans med en Apple eller markerer min uavhengighet med laptop-unix. Jeg kan leve med Outlook Express og Internett Explorer, jeg (skjønt jeg foretrekker Firefox).

Det siste hjemme-PC-tilbudet vi fikk var en Dell med Windows Vista. Ok, tenkte jeg. Det går det vel an å bruke? Men nå begynner jeg å lure på om dette egentlig var et framskritt.

En ting er denne sleep-modusen. Etter at Vista har stått på inaktivt en stund, går systemet i sovemodus. Det er jo en fin tanke. Det er bare at det å vekke maskinen fra sovemodus går mye langsommere enn å ta en clean boot, jeg gjetter på dobbel så lang tid? Kunne den ikke bare skrudd seg av, da? Så kunne jeg startet den på nytt? Helt ubrukelig funksjon.

I går ville Vista-maskinen kjøre en Windows update på systemet mitt. Ok. Det må vel være lurt? Men etter oppgradering viste det seg at driveren til den trådløse USB-dingsen min ikke virket lenger. Men Vista er så brukervennlig at den tilbyr seg en "troubleshoot" - fiks løsningen. Ypperlig, tenkte jeg. "Last ned ny driver fra leverandøren," foreslo Vista. Hm? Hallo? Du har automatisk overskrevet den nettverksdriveren som virket for meg, og så ber du meg laste ned ny - når jeg ikke har nettverkstilgang? Du har ødelagt den som virker! Så da var det fram med installasjons-CD-en, da ...

Det er mulig Vista blir bra etter hvert ...

P.S. Det var en periode på 1990-tallet det gikk an å kjøpe en av datidas laptop-utgaver med VAX/VMS. Det var maskin for gutta med hår på brøstet!

Tunnel? Tunell? Og hvor mange?

Tunnel skrives altså tunnel på norsk. Ikke tunell, selv om det kan være fristende. Men hvor mange av dem er det på strekningen Bergen-Skien? Tenk på det. Gjett et tall. Gjør et estimat. Svaret kommer lenger ned. Hva ville du tippe?

Jeg har bestandig hatt stor tro på "læring ved erfaring". Og verdien av estimering av store eller små tall. Så da jentungen (12) og jeg satte oss bak dashbordet på vår Volvo i kjelleren på Hotell Norge i Bergen og skulle hjem til Skien, sa jeg: "La oss telle tunneler til Skien! Hvor mange tror du?"

Jentungen var med. "Femti," tippet jeg. "Um, førtien," svarte hun, tydlig påvirket av pappas utgangspunkt.

Nå var vi ikke helt uerfarne. Tirsdagen kjørte vi Skien-Bergen via Haukelifjell og fergen Utne-Kvanndal. Fredagen skulle vi tilbake. Motsatt vei. Kvanndal-Utne. Og startet med Fløyfjelltunellen. Så vi hadde vært gjennom alle tunnelene. Vi hadde bare ikke telt dem.

Så, hva tror du? Fløyfjelltunnelen, Åsane, riksvei 7 langs Hardangerfjorden, 550 langs Sørfjorden, E134 over Haukelifjell og riksvei 36 hjem?

Dette er et godt eksempel på å lære den oppvoksende slekten størrelsesforhold. Er det 10 tunneler? Trolig ikke, altfor lite. 300? Neppe, trehundre tunneler er altfor mye. Kansksje noe i mellom? 50?

Og vi telte. Og telte. Du gjettet? Svaret er altså førtiåtte. Pappa var nesten litt beskjemt over å briljere såpass med sin estimasjonssans. Det er litt ukult å slå datteren sin såpass i slike "gjetteleker". Hun var tydelig snurt ...

Smask, smask!

Menn flest, antar jeg veldig ugjennomtenkt, selveksponerende og generaliserende, er trolig programmert for å like utseende til kvinner i samme kultursfære. For min egen del har jeg nå bestandig svermet mest for nordisk-type jenter. Det har ikke noe med blondt hår å gjøre (de fleste av mine kjærester har vært mørke), men det har vel med kombinasjonen av ansiktsform, felles referanseramme, lynne, væremåte, humortype, kulturforståelse, kunnskapsnivå og selvstendighet. Tror jeg.

Av og til, en gang imellom, bare av og til, kan jeg bli forført av det latinske. Særlig den italienske stilen kan enkelte ganger være veldig besnærende. Jeg innrømmer det. Stil, selvstendighet og utdanning kan alt være på topp på en gang. Sist manifistert med en kvinnelig doktorgrad i *utrolig* høye sko med dertil hørende kort skjørt, oppsatt hår og dyp utringning. Hun er prosjektleder, rasende flink, klakket rundt på hælene uten vakling, rørte ikke en dør selv før noen åpnet den for henne, komplimenterte alle menn (inkludert meg) med et eller annet, var fortrolig nærværende og berørte kolleger på armen på tomannshånd og luftkysset meg på begge kinn da hun reiste.

Oj, jeg kunne bli tatt med storm.

Treds kroner. Hvad sier I på svensk?

Det var seint, det var varmt og jeg hadde passasjerer med i den danske leiebilen. Vi lengtet etter å komme fram. Derfor prioriterte jeg ikke å stoppe, men ventet med å handle vann til jeg kom til hotellbaren.

«Jeg skal gjerne ha to mineralvann,» sa jeg langsomt og med klar diksjon, for at den danske barjenta skulle forstå meg. Det gjorde hun. «Det bliver treds,» sa hun, «eller hvad sier I på svensk?» «Seksti - og det er norsk,» sa jeg. Hun trakk på skuldrene, jeg betalte og gikk.

Hrmpf! Det får være måte på ignoranse i den gamle kolonimakten! For det første er det faktisk ikke vanskelig å høre forskjell på norsk og svensk hvis dere anstrenger dere litt, dansker. For det andre er det ikke rocket science å telle i tiere i stedet for i snes.

Det er to snodigheter med den danske tellemåten. Den ene er dette med å telle i snes, eller tjue-enheter. Treds = tre ganger tjue, dvs. seksti. Firs = fire ganger tjue, altså åtti.

Georges Ifrah mener i sin Tallenes kulturhistorie (den er dessverre utsolgt, ja - sjekk ditt lokale antikvariat) at det er mye som taler for at det levde et folk med tjue som grunntall i Europa før indoeuropeerne flyttet inn med sitt titallsystem. Danskene har det, franskmennene har noen rester (åtti = 4 ganger tjue: quatre-vingt) og visstnok finnes det i baskisk (som jeg ikke kan noe som helst av). Engelskmennene hadde også tjue shilling i sitt gamle pund, før de gikk over til metriske pence. (Til overmål gikk det 12 gamle pence i en shilling, så et pund var delt i 240 enheter.)

Det andre er dette med forskuddstelling - at man forskutterer den siste enheten og trekker fra i stedet for å legge til. Halv fems = fem snes, men det siste er halvt, altså 5 ganger tjue (100) minus et halvt snes (10), dermed nitti. Det vanlige er jo en additiv sammenstilling. Trettiseks er tre ganger 10 pluss 6, ikke minus 6. Forskuddstelling har vi faktisk på norsk, også, vi kan si halvannen (to, men den siste er halv) eller en og en halv.

Landslagsdrakt

Vi er noen mer enn middels fotballinteresserte folk fra flere kanter av landet på jobben. Særlig ville en kollega gjerne vite hva jeg mente om den norske landslagdraktkrangelen. Flagg eller drage, liksom?

Altså, hvis noen overbetalte norske ungdommer med ballferdigheter vil springe rundt med kristenkors på brystet, er det helt ok for meg. Jeg synes det norske flagget er fint, men jeg liker ikke symbolikken. Men kombinasjonen av fargene rødt, hvitt og blått er fint. Vi er forsåvidt ikke alene om det. Men en rødhvitblå drage er helt kurant for min del.

Men nå har jo designeren fått ballen i retur, så vi får se om det åpner seg noen sjanser der?

Hundeluftere

Jeg er kjempeglad i hunder! Jeg kommer fra en familie med hunder i oppveksten, og har hatt hund store deler av mitt voksne liv. Favoritten er fremdeles labrador retriever, men vær forsiktig med foringa deres ... matvrak. Schnauzere? Artige og tøffe, men dumme. Nok om det.

Det var derfor med smil om munnen jeg regisrtrete en for meg ukjent, yngre mann lufte en sort labrador forbi mitt ringe husvære i ettermiddag. Gjenkjennelseseffekten var stor. Minnene gikk 15 år tilbake i tid. Labradoren var fin og blank i pelsen, godlynt logrende.

Utenfor gjerdet til huset mitt har jeg mellom min tomt og gata en 2 m kommunal, grønn plenstripe jeg har tatt på meg å vedlikeholde - til nabolagets glede, håper jeg. Uobservert, fra spisestuas og markisas dunkle mørke i den lyse vårkvelden, kunne jeg dermed se at den unge mannens labrador krøket seg, og på den grønne, kommunale plenstripa la en skikkelig voksen kabel. Den unge, håpefulle mannen romslet straks i sine lommer og fant fram den kjente, sorte rullen du i butikken ser markedsført som 'hundepose' - det er egentlig en 'bæsjepose'.

Eksemplarisk nok rullet han ut en lengde, reiv av, kledde sin hånd inni vrangsiden og bøyde seg ned for å plukke etterlatenskapene opp. Det er her jeg erindrer fra min egen tid som hundeeier den varme håndfølelsen, flakkende blikk, pusting uten å involvere nesa og trangen til å knyte posen fort, stramt og med trippel hekseknute. Men se, den unge herremann løfter den varme, plastdekte håndfullen opp og *eksaminerer* den! Lenge og vel. Og deretter *lukter* på den! Jeg blir småkvalm innendørs og må gripe etter vinduskarmen. Der ute, vel fornøyd (trolig), knyter han den kjente plastposeknuten og spaserer ufortrødent videre.

Yikes! Jeg håper har var biologistudent eller hadde gitt bikkja ormkur eller noe slikt. Ellers vil jeg ikke vite.

Mannfolk og verktøy

Jeg innrømmer det gjerne: Mine egenskaper som handyman kvalifiserer vel gjerne til sånn midt-på-treet. Jeg kan når jeg må, men det er ikke alltid jeg må. Dog liker jeg å ha utvalget av verktøy i huset. Ingenting kan ødelegge en god arbeidsøkt så mye som dårlig eller uegnet verktøy. Verktøy er derfor et "must".

Av den grunn er jeg, som mange andre menn, i besittelse av en høytrykksspyler. En grei inngangsmodell, men av god kvalitet. Ikke noe overdrevent jåleri i merke- eller utstyrsvalg. En fornuftig høytrykksspyler, har jeg. Føles bra, funker ok.

Høysesongen for høytrykksspylere er selvfølgelig våren. Verandaen (til tenking) står selvfølgelig på programmet, bilen må vårrengjøres, inngangspartiet må spyles for strøsalt og vinterens søle, og til sommeren har jeg tenkt å bruke den til å rengjøre grunnmuren før maling. Men så løper også mine anvendelsesområder for en høytrykksspyler ut. Da setter jeg den i kjelleren.

Så ikke hos naboen. Det har vært en utmerket vårlørdag her på sørøstlandet, og naboen har gått alldeles amok med høytrykksspyleren sin. Og det gjør han med jevne mellomrom. Jeg sitter igjen med inntrykket av at hvis naboens oppgave i det hele tatt lar seg løse med høytrykksspyler, er det hans foretrukne redskap.

Han spyler gårdsplassen, vasker bilen, rengjør sykler, flusher takrenner og alt mulig annet. Selv vasker jeg huset for svartsopp med kost, men naboen foretrekker høytrykkspyler. Dekkvask, vanning av blomster, markiserens, rengjøring av takstein, jaging av katter og slokking av utegrill. Båtkalesjer, vindusvask, tepperens og dreping av brunsnegler. Utemøbler, innemøbler, kantklipping. Naboen bruker høytrykkspyler. Jeg er sikker på at jeg så ham ta oppvasken av gryter med høytrykksspyleren her om dagen.

Noen drar den for langt. Enten det, eller så har han vanskeligheter med å være i samme rom som kona og trenger en unnskyldning for være i vannføyka i ensomhet.

Må se! Skynd deg!

Doris Salcedos Shibboleth er på utstilling i London Tate Modern i London fram til 6. april. Fantastisk!

"Shibolleth" er et abstrakt uttrykk for "kløft", som gjerne brukes for å vise til avstand i rikdom, rase, kultur eller annen kulturell hindring. I Tate Modern er det veldig fysisk konkretisert. Som et juv. Se på bildene.

Jeg er absolutt ingen svoren tilhenger av "modern art", snarere tvert imot. Jeg er tradisjonell. Jeg liker i første rekke klassisk kunst. Men omfanget og kvaliteten av dette kunstverket er alldeles forførende! Hvilken tid og hvilken perfeksjonisme det har tatt å lage dette kunstverket er helt fantastisk! Jeg gikk rundt som en zombie og nøyt hvert minutt! Det var en helt utrolig opplevelse! Hva de gjør med kunstverket etter 6. april, vet jeg ikke ...

Jeg fant det ikke igjen i artikkelsøk hos Indipendent, men i papirutgaven, men det viste seg vissnok at det hadde vært 8-9 skadetilløp hos tilreisende besøkende som hadde snublet i kunstverket ...

... og bilder, selvsagt

Og, for dem som liker bildebrev, noen snurrigheter fra St. John's.


Havet og lyskrysset fanger mye av stemningen i St. John's.


Fargeglade hus er en veldig tilstedværene del av bebyggelsen.


Og veien til kirkelig tilgivelse er ikke lettere i St. John's enn andre steder ...

Bill Gates også her? Skeptisk ...

Air Canadas innenlandsflåte er i stor grad basert på flyfabrikken Embraers E190-modell. For meg som er over middels interessert i fly, var det et nytt og spennende bekjentskap. Nye og gode, individuell TV-skjerm til alle selv for en 2-3 timers innenlandsrute.

Men jeg ble litt skeptisk da vi før take-off i middels, sideveis kastevind på St. John's ble fortalt at vindmålerne på høyre og venstre vinge viste såpass stort innbyrdes avvik at flyet bestemte seg for at en av målerne var i stykker. Og dermed nektet flyet å lette(!)

Pilotens løsning på problemet var kjent for alle som har ringt IT-support i mellomstore og større bedrifter. Han parkerte elegant litt til side for rullebanen og rebootet hele flyet! Litt etter litt ble lufting fra dysene oppunder hattehyllene vekk og belysningen borte, før begge motorene skrudde seg av og hele flyet gikk i svart. Deretter motsatt prosedyre; flykroppen våknet langsomt til liv, kjørte startup-scriptene, koplet seg på nett og meldte seg til tjeneste igjen.

Og han brukte omtrent like lang tid på det som når jeg rebooter laptopen min, ca. 4 minutter. Hm ...

Uttale av Newfoundland

Snodig, dette. Voksenopplæring følger:

Her har man i hele sitt voksne liv uttalt øya Newfoundland som 'njufAUndlænd'. Også viser det seg ved besøk i St. John's at den lokale uttalen av øya er 'nJUfnlænd'.

Jeg, som er bosatt i 'SKJE-en', er svært lydhør for den lokale intonasjon av stedsnavn, og legger meg nesegrus flat for alle tidligere års misbruk av øynavnet. Heretter skal det hete 'NJUfaundlænd' (jeg tar høyde for manglende lokal slurving).

Aye! John! (Reisebrev)

Uff, hvor lite tid det er til å sette seg ned og skrive blogginnlegg. Med noe interessant eller morsomt å formidle, fortrinnsvis. Det er jo ingen lesere som venter måååånedsvis i spenning på innlegg på denne bloggen.

Men her sitter man, nå. På reise igjen, fly til Heathrow. Og jammen meg ta var det et uvanlig fargerikt inventar på businessklasse fra CPH til LHR denne dagen. Et for meg ukjent firma hadde sponset businessbilletter på to britiske sveisere fra Newcastle. Det var svette t-skjorter, ølvom, gullanheng, blåsvarte tatoveringer og øreringer så det holdt. Og alkohol. Gutta hadde vært på jobb i Dubai, en måned på og en måned av, og nå skulle de hjem til Newcastle for å drikke øl med kameratene på puben. De hadde flydd i 6 timer fra Dubai og var godt i gassen.

Ikke for det, det var godlynte karer. Men 6 flytimer med gratis børst hadde jo satt sitt preg. De satt ikke ved siden av hverandre, men det hindret dem ikke å kommunisere høylydt over laptopene på til forretningsmennene. "Aye! John! When's the flight to Newcastle?" "Have you bought anythin' to your missus?"

Lønninga i Dubai var 3 ganger lønna i Storbritannia, ropte han til meg, gullet var fantastisk og billig (til sin "missus"), men varmen var forjævlig, selv i februar. Araberne var greie, men kjørte helt vilt, og politiet styrte han helt klart unna.

En annerledes flytur, var det.