Tilbake i gamlelandet er det selvfølgelig kongestoff som preger hovedstadens liberalsosiale avis. Hofforganet Dagbladet klinker til med nyheten om at Ari Behn lagt seg til vanen å drikke gin hver dag fra 13:30-tida. Ja, ja, gin kan være godt for mye.
Jeg har ennå ikke klart å ta stilling til om jeg foretrekker en edru Ari Behn eller en småbrisen Ari Behn på ettermiddagen.
tirsdag, september 29, 2009
onsdag, september 23, 2009
På Metroen
Engelskmenn leser aviser og franskmenn leser bøker på vei til jobb. Jeg skvatt litt til en morgen da jeg så medpassasjeren leste "Tout ce que j'aimais" (det jeg elsket) av en forfatter med det norskklingende navnet Siri Hustvedt. Tydligvis en oversettelse. Jeg hadde aldri hørt om forfatteren, og måtte slå opp på Wikipedia for å finne ut at hun ikke var norsk. Norskættet, ja, selvfølgelig, men altså amerikansk.
Matematikkens tilstand
Dette er en anekdote jeg gjerne forteller i ingeniørlag: Da jeg flyttet inn i mitt nåværende hus for ca. 20 år siden var jeg på en lokal malingfabrikk og kjøpte grunning til veggene. Hvit latexmaling. Fabrikkutsalget var rimelig, fargesynet upåklagelig, men matematikkunnskapene så-som-så.
Malingen ble solgt til en literpris på 24 kroner (dette er midt på 80-tallet). "Jeg skal gjerne ha 10 liter," sa jeg, og lærlingen ble veldig i stuss over regnestykket. "Det blir ... eh ...," sa han, etterfølgt av et inderlig, undertrykt "um ... faen!" "240 kroner?" foreslo jeg. "Eh, ja, greit!" svarte han.
På min lokale Franprix i Frankrike handlet jeg for noen uker siden varer til 7,51 euro. Jeg betalte med en 20-lapp, og kassaapparatet regnet ut at jeg skulle ha tilbake 12,49 euro. Hjelpsom, trodde jeg, rakk jeg fram en eurocent og ga til kassadamen. Hun stusset og kom med en lang tirade på hurtig fransk. Jeg svarte (hyppig innlært frase) "Pardon, je suis norvègien, je ne parle pas francais bien." ("Unnskyld, jeg er norsk, jeg snakker ikke fransk så bra.)" Hun grublet en lang tid over hva hun skulle gjøre med en-centmynten, men til slutt gikk det opp for henne at hun kunne meg tilbake med 12,50 euro, og ikke 12,49. Hun smilte, til og med.
Er det noen som synes det er for mye matematikk i skolen?
Malingen ble solgt til en literpris på 24 kroner (dette er midt på 80-tallet). "Jeg skal gjerne ha 10 liter," sa jeg, og lærlingen ble veldig i stuss over regnestykket. "Det blir ... eh ...," sa han, etterfølgt av et inderlig, undertrykt "um ... faen!" "240 kroner?" foreslo jeg. "Eh, ja, greit!" svarte han.
På min lokale Franprix i Frankrike handlet jeg for noen uker siden varer til 7,51 euro. Jeg betalte med en 20-lapp, og kassaapparatet regnet ut at jeg skulle ha tilbake 12,49 euro. Hjelpsom, trodde jeg, rakk jeg fram en eurocent og ga til kassadamen. Hun stusset og kom med en lang tirade på hurtig fransk. Jeg svarte (hyppig innlært frase) "Pardon, je suis norvègien, je ne parle pas francais bien." ("Unnskyld, jeg er norsk, jeg snakker ikke fransk så bra.)" Hun grublet en lang tid over hva hun skulle gjøre med en-centmynten, men til slutt gikk det opp for henne at hun kunne meg tilbake med 12,50 euro, og ikke 12,49. Hun smilte, til og med.
Er det noen som synes det er for mye matematikk i skolen?
mandag, september 21, 2009
Kirkegården Père-Lachaise
En fin høsthelg i Paris kan man gjerne ta seg en tur til den fredelige kirkegården Père-Lachaise, på østkanten av byen. Den er stor, det tar over en time å gå rundt hele. Mange fine, grønne og skyggefulle alleer, men ta med gode sko, det er mye slitsom brostein for å komme seg rundt. Metrostasjonen er Père-Lachaise, som kirkegården. Kjøp kart over kirkegården i kiosken ved toppen av trappen opp fra metroen ("plan de cimetière", koster noen få euro), og trask rundt og se på gravstedene til Europas kulturelite.
Det er helt andre gravskikker i Frankrike enn i Norge. Enkeltmenneskene er nesten fraværende, det er så godt som bare familiegravsteder. Og statusen til familiene gjenspeiler seg i størrelsene på gravmonumentene.
Fransk kirkegård.
Gravstedet til rik familie til høyre, gravstedet til veldig rik familie til venstre.
… mens andre, ikke fullt så formuende, er blitt glemt.
R.I.P. Jim.
Frédéric Chopins gravsted.
”Je t’aime, Oscar!” Det har av en eller annen grunn blitt en tradisjon for damer med leppestift å kysse gravmonumentet til Oscar Wilde.
Det er helt andre gravskikker i Frankrike enn i Norge. Enkeltmenneskene er nesten fraværende, det er så godt som bare familiegravsteder. Og statusen til familiene gjenspeiler seg i størrelsene på gravmonumentene.
La Défense
Da har jeg avsluttet mitt engasjement i Frankrike. Ett år som pendlerpappa får være nok, selv om Paris er en fin by å bo i.
Jeg har dette året jobbet i La Défense. La Défense er altså ikke Paris, selv om man kan se dit fra Triumfbuen. Faktisk ligger en av Paris’ finere vestkantforsteder, Neuilly-sur-Seine mellom Paris og La Défense. La Défense ble startet bygget på 1960-tallet for å kunne konkurrere med Londons City og New Yorks Financial District. Vel utenfor Paris’ jamnhøye bebyggelse startet arkitektene med blanke ark og fikk boltre seg temmelig uhemmet. Reis ut til La Défense en gang du er i Paris, da, vel - det er en veldig annerledes turistattraksjon.
Et litt overraskende glimt av Eiffeltårnet mellom høytårnene i La Défense.
Ikke Champs-Elysées, men Avenue Charles de Gaulle (nærmeste trafikk) og Avenue de la Grande Armée (lengst bort, mot Triumfbuen). Bildet er tatt fra Esplanaden, hovedgata i La Défense.
La Grande Arche de la Défense utgjør den ene enden av hovedgata. For størrelsesordens skyld: Du kan få plass til Notre Dame-kirken inne i buehvelvet.
Denne konstruksjonen fant jeg ikke ut hva var det året jeg jobbet der. Et vanntårn? Midt i hovedgata.
Mens Metro-stasjonene ellers i Paris er ofte er gjennomført holdt i en Art Nouveau-stil(se blogginnlegg om Abbesses), er det modernisme som gjelder i La Défense.
Jeg har dette året jobbet i La Défense. La Défense er altså ikke Paris, selv om man kan se dit fra Triumfbuen. Faktisk ligger en av Paris’ finere vestkantforsteder, Neuilly-sur-Seine mellom Paris og La Défense. La Défense ble startet bygget på 1960-tallet for å kunne konkurrere med Londons City og New Yorks Financial District. Vel utenfor Paris’ jamnhøye bebyggelse startet arkitektene med blanke ark og fikk boltre seg temmelig uhemmet. Reis ut til La Défense en gang du er i Paris, da, vel - det er en veldig annerledes turistattraksjon.
Abonner på:
Innlegg (Atom)