Tåkesøndag

Trass i Norges noe bortimot beste klima, er det ikke til å komme vekk fra at Grenland kan være et tåkehøl om vinteren. Særlig januar kan være ille. Tørt og stille vær sammen med de geografiske særegenhetene gjør at tåka blir tjukk i lavereliggende strøk. Før var også industrien en kraftig bidragsyter, men den tida er over. Uansett, dalføret som munner ut i Langesundsfjorden har sterke naturlige egenskaper til å danne tåke så det holder.

Her er noen bilder fra søndagens spasertur. (Det letnet etter hvert.)

Juleølet 2006

Da var årets høydepunkt for voksne gutter over igjen. Polstyrke juleøl anno 2006 har blitt blindtestet grundig av kameratgjengen.

I år var vi over snittet kritiske, synes jeg, men det var mye spekeskinke og godt selskap. Here are the votes of the Skien jury:

(Og Blogger håndterer fremdeles tabell i HTML forferdelig.)

Plass	Øl	Poeng (av 10)
1	Hansa ekstra vellagret	7.2
2	Brasserie de Bocq	6.6
3	Haandbryggeriet	6.0
3	Mack	6.0
5	Frydenlund	5.9
6	Dahls	5.8
7	Hansa	5.7
8	Borg	5.6
9	Ankerveien (kudos, Aage!)	5.5
10	Aass	5.3
11	Fredrikstad/Borg	5.0
12	Ringnes	4.9
12	CB	4.9
14	Nøgne Ø	4.2
15	Lervig	3.5
16	Mönschof	1.6

Vi ses igjen neste år, karer!

Biarritz

Jeg ankom hotellet i Biarritz lovlig seint, klokka var 23:30. Dårlig med mat hadde det vært på flyturen, så jeg spurte resepsjonisten om det var et sted man kunne få seg en snack såpass utpå kvelden. Han viste meg straks beliggenheten av utestedet "La Cantina" på et kart, hvor snackhungeren skulle la seg stille. Trøstig la jeg ut i mørke, stille høstgater i den anviste retningen.

"La Cantina" viste seg å være en kombinasjon av pub og restaurant med den hensiktsmessige åpningstiden 22:00 - 04:00, og eieren anbefalte straks en biff til den hungrige reisende. Jeg syntes det var i seineste laget, og valget falt ned på en tallerken serranoskinke med grønne pepperfrukter som tilbehør, forøvrig et heldig valg. God skinke og passe mengde.

Verten var over seg i spenning om den oppkommende Europacupfinalen(? - hans engelsk var noe begrenset) i rugby mellom Biarritz og Northampton (sp?), og prøvde å vekke min entusiasme, men jeg måtte innrømme at mine kunnskaper om sporten var svært begrenset.

Skinketallerkenen ble inntatt i mild høstmørke og salt bris med bølgesus i bakgrunnen.

Neste dag var det møte hele dagen fram til 18:00, men da så jeg mitt snitt til å kaste meg ut på en rundtur for å ta stedet i nøyere øyensyn, og for en by! Jeg forstår det er en turistmaskin om sommeren, men fantastisk dramatisk beliggenhet og stort sett pen og kultivert bebyggelse. Fløyelsmyk varme i kvelden, bølgene som slo mot stranda, lukten av Atlanterhavet og masse trange gater med artige restauranter. Også god mat!

Vinner jeg gullotto en gang, står sommerleilighet med havutsikt i Biarritz høyt på ønskelista.

Denne gangen hadde jeg bare med meg kameramobilen. Og regnbygene kom og gikk.

Sopptur

Det er altså soppår i år. Alle dere som ikke har vært i skauen og sett, løp og plukk! Resultatet av 3 timers sopptur og 2 timer med rensing er vist på bildet under. Piggsoppen er bare overalt!



Soppen legges tørt i stekepanne på svak varme, og vannet kokes bort. Deretter fryses de i porsjonspakker. Tas fram ved behov og stekes i smør.

Flaggermus

Jeg har flaggermus i hagen.

Dvs., jeg vet ikke om de bor hos meg eller hos en av naboene, men de bruker hagen min til kveldsjakt. Sånn mellom huset, garasjen, epletreet, blodbøken og furutrærne har jeg et åpent hageområde. Det er der det skjer.

Det er to flaggermus. Jeg liker å tro at det er et par. Rundt og rundt jakter de i augustnatten. Sitter jeg helt stille, kan de komme så nærme som en meter fra meg. Helt lydløse, på størrelse med en liten trost.

Jeg kan ingenting om flaggermusens liv og levnet, men jeg antar at de er eksemplarer av en nordisk flaggermus. Elegante flygere. Og enda en grunn til å sitte ute og nyte den varme augustkvelden.

Sommer i Skien

Jeg tenkte bare jeg skulle publisere et bilde av Skien i full sommerpryd. Hjertet i bildet er Hjellevannet (5 moh), som ligger midt i Skien. Sentral så lenge papirfabrikken og tømmerfløting var en del av Skiens virke. Fremdeles en perle, med badestrand midt i sentrum.

Skiens kirke ses lett, tegnet av Hagbart Martin Schytte Berg, ferdigstilt i 1894. Det er Norges høyeste kirke med to tårn, 68 m.



Skien sommeren 2006.

Ah - verandaen

Først tok det 6 timer å male nordveggen. Deretter fulgte jeg dagens innspurt i Tour de France. Og etterpå er det deilig og fortjent å trekke seg tilbake til verandaen.

Først en velkommen middag med verandagrillede asparges til forrett og ditto grillet entrecôte og lun kålsalat som hovedrett, servert med en iskald pils i sommervarmen.

Deretter en pose Twist, en bunke med lørdagsaviser og en kald chablis i godstolen. Humla surrer i klatrerosa, Sade (Diamond Life) lyder fra stereoen inne fra stua, naboen har terrassefest nedi lia og det er sommer i Norge.

Etter å ha fått kjempedreis på grilling av asparges etter innkjøp av ny kulegrill, er det blitt min favorittrett i sommer. Aspargesen må i butikken se frisk og grønn ut, ikke antydning til tørr. Hjemme tar du aspargesen og brekker av den biten som faller av naturlig når du bøyer den (ca. 3-6 cm fra bunnen på de jeg kjøper). Av den stilken som gjenstår (altså under skuddene), skreller du nedre halvpart (det finnes aspargesskrellere, men jeg bruker potetskrelleren).

Grillet asparges (for en):
* 6 asparges, preparert som nevnt ovenfor
* masse god olivenolje
* 1 strøken ts salt ++ (tro meg)

Blandes godt. Grilles på middels varme i 2 ganger 2 minutter (snus). De skal være lett brune på grillsiden, men ikke brente.

Sandworld -- og litt sommerferieprat

Sandworld er en samling av skulpturer i sand som kunstnere fra hele verden reiser rundt og lager, for så å ta inngangspenger for skuelystne. I år, som i fjor, var den europeiske utgaven lagt til stranda i Travemünde. Ikke for det, sanda er importert fra Nederland pga. sandkornas egenskaper. Hvorfor ikke utstillingen er i Nederland, da? Vel, det har vel litt med tilgang til sponsorer og den slags. Reklamen hagler rundt deg på stranda. Men skulpturene er fantastiske.

Det er slutt på reine sandslott. I år var temaet "sirkus", med skulpturer av alt fra Houdini, via Siegfrid og Roy til den klassiske dama som blir saget i to. Og masse sirkusdyr.

Forøvrig synes jeg det er ypperlig å feriere langs den tyske Østersjøkysten. Det er ikke for varmt, det er ikke for langt vekk, så man kan basere seg på bil, og det er overkommerlige priser. Masse å se på og gjøre for barn, samtidig som man har stranda like ved. Ulempen er en viss usikkerhet med været.



Utstillingen var ikke helt ferdig til åpningen ...

Houdini i sand.

Sandløve i bur

Snodig fenomen, disse strandkurvene. Her fra Timmendorfer Strand.

Jentene i berg- og dalbane i Hansapark.

Fotball-VM: Heia Sverige og Kroatia!

Ok. Jeg er en idiot. Fotball-idiot. Jeg trøster meg med at det er en av bedre idiotiene man kan bli rammet av. Og nå er det VM for oss angrepede.

Først og fremst heier jeg på Sverige. Fordi de er våre gode naboer. Og i perioder spiller de god fotball. Jeg unner Sverige å komme så langt som mulig i turneringen.

Deretter har jeg et komplekst forhold til Kroatia. Det er et land på innbyggerstørrelse med Norge (ca. 4.5 mill), men har et (for meg) ukjent antall fotballproffer som langt overskrider Norges bidrag til idretten.

I kveld spilte Kroatia mot Brasil og tapte 0-1. Det var greit. Brasil scoret det ene målet de trengte på en vakker måte. Men Kroatia var intet slakt. Jeg er imponert over det kollektive arbeidet, forsvaret og stå-på-viljen. Dessverre er jeg mindre imponert over over de ufine tricksene deres; å falle død om hver gang en motstander pirker borti deg, snikingen i avstand når motstanderen har har frispark og uthaling av tiden (noe som ikke skjer når de ligger under).

Men Kroatias fotball vekker følelser i meg, de er knallgode i sine beste øyeblikk, de kommer fra en nasjon av vår egen størrelse, og de er konstant "under dog-en" som kan gjøre det mest fantastiske. Og de ofrer skjorta for landet sitt. For en del fotballinteresserte mennesker kan de nok framstå som kyniske, beregnende og usympatiske, men, hey, de er kjempegode fotballspillere.

Så heia, Sverige, fordi dere er våre gode fotballnaboer, og heia, Kroatia, fordi dere vekker fotballfølelser i meg som jeg ikke visste jeg hadde!

Men Brasil vinner nok, til slutt.

IV4

Sånn i forlengelsen av forrige blogpost:

Over Kola fløy Antonov-en over et vann hvor jeg så en øygruppe som tydelig formet tegn- og tallkombinasjonen "IV4". Jeg grep etter kameraet, men ble plutselig veldig klar over tilstedeværelsen av de russiske offiserene, og lot det synke igjen.

Men der fant jeg øygruppa igjen på Google Earth! 4-tallet er ikke helt ship-shape, men jeg sverger at illusjonen var bedre med det blotte øyet. Tenk å ha en kano og fiskestang her ...

Prøv selv: 68°11'49.10"N 34°37'13.69"E

Nord-Russland (og litt om Aeroflots fly)

Jobben krevde en tur til Nord-Russland i forrige uke. Det var mitt første besøk der, så jeg var litt nyfiken. Murmansk og Arkhangelsk stod på programmet.

Det er to svært forskjellige byer. Murmansk ligger på høyde med Tromsø, Arkhangelsk vel omtrent på høyde med Steinkjer. Murmansk er en ekte Sovjet-konstruksjon, med høye, grå, traurige boligblokker, Arkhangelsk et gammelt handelssted, fra rundt ca. år 1600, fikk jeg beskjed om, med en del gammel to-etasjes trehusbebyggelse. Murmansk forblåst og karrig som et norsk høyfjell, Arkhangelsk grønn og fuktig langs elven Dvina, med brakkvannslukta relativt påtrengende i nesa hele tiden.

Russerne er et vennlig folk, men smiler sjelden til fremmede. Når dette kombineres med gjensidig fraværende kunnskaper om hverandres språk, kan et første møte med en russer oppleves som et litt mutt og ugjestmildt øyeblikk. Men har man med folk som kjenner en del innbyggere (slik som jeg hadde), skjønner man straks at det her bor en dyp glede over vennskap med andre mennesker.

Litt rart var det også å være eneste nordmann på innenlandsfly med Aeroflot Nord. Turen mellom Murmansk og Arkhangelsk ble gjennomført med en gammel Antonov AN-24. Dette burde vel egentlig være en pensjonist, men jeg trøstet meg med at Antonov var en genial flykonstruktør. Flyturen over Kola foregikk i fint solskinn, og makan til ødemark er det lenge siden jeg har sett. Vi har jo en del fjell i Norge, også, men knapt noen så praktisk utilgjengelige. Siden jeg satt ved siden av ikke mindre enn 6 militærkledde offiserer tok jeg ikke sjansen på å ta bilde ut av vinduet.

Turen fra Arkhangelsk til Moskva ble gjennomført med en Tupolev TU-154. For meg virket denne som et blylodd med vinger. Vanligvis tar moderne fly ganske bratt av etter lift-off, men TU-154en subbet tretoppene i enden av rullebanen før den klatret laaaangsomt oppover. Likedan, ved landing i Moskva, bremset den i all evighet før den kom til stopp. Russerne skal ikke klage på belegget på innenlandsrutene, Tupoleven var stappfull.

Min siste opplevelse med Aeroflot var en Airbus fra A319-100-serien fra Moskva til København. SAS, gå hjem & vogg! Makan til service og komfort er det lenge siden jeg har opplevd på en flytur.

Ellers er russiske kjøregler for bil enkle:

• Fartsgrensen er slik at ikke nyrer eller hjul løsner (unntaket er hvis det er politi i nærheten, da er fartsgrensen det som står på skiltene)
  
• Antall kjørefelt er lik så mange biler det går i bredden
  
• Fotgjengere har vikeplikt
  
• Parkering er tillatt på fortau hvis fotgjengere kan klemme seg forbi
  
• Det er stopp for rødt lys (faktisk!)
  
• Det er ingen som reagerer hvis du kjører uten skilt, men det kan hende politiet reagerer hvis de du faktisk har installert er møkkete
  

Jeg gleder meg til neste tur!


Sovjet-konstruksjonen Murmansk


"Aljosja", minnesmerke over den russiske soldats heroiske innsats under annen verdenskrig. Det virker som om russerne følte annen verdenskrig mye tettere på livet enn nordmenn, og krigminnesmerker florerer det av. Jeg tror ikke helt vi nordmenn har innsett russernes lidelser og nazimotstand under den siste verdenskrigen.


Nytt og gammelt i Arkhangelsk.


Bare gammelt i Arkhangelsk.

Moro med tørris!

Fredag før påske, og jeg fikk anledningen til å pirre jentungens realfagsans. Det laget seg slik at jeg plutselig fikk hånd på litt tørris, og da kan man jo ha det litt morsomt.



Så røyken stod ...

Litt finkornet tørris pluss to store glass med vann, og vi lagde filmeffektrøyk som ikke stod tilbake for noen Harry Potter-film.

Litt imponert ble jeg da jentungen sa "Det lukter Farris!" Jeg greide ikke å lukte CO2-en.

Snart vår?

I dag var sola nådig mot Skien, og verandaen fristet for å gjøre litt tenkearbeid. Men, oj, der ligger det en halvmeter snø og et juletre.

Da tar man sin spade fatt og lager solplass! Jeg vet jeg har måket verandaen for snø før, for å sitte og nyte sola, men det må ha vært på åttitallet. Uansett er det mer snø i år. Men en time i sola ble det.



Verandaen - der jeg tenker.

Nok snø!

Folk fra Nord-Norge ler nok litt i skjegget av oss søringer når vi klager over mye snø. Men nå er det altså nok! Det snør noe så inni h11te og blåser hatter og høy.

Det er 4 hovedveier mellom Skien og Porsgrunn, to middelsstore byer i det sørlige Norge, ca. 10 km mellom bysentrene, med terreng varierende fra 0 til 100 meter over havet. I dag ble den ene hovedveien (min arbeidsvei, forøvrig) stengt av snø. Folk kjørte seg fast, brøytebilene kom ikke fram og Røde Kors måtte finne fram beltebil for å redde folk ut av fastsnødde kjøretøy. Det var litt E134 over Hardangervidda, men det var ikke vidda, det var bygater. Veien går like forbi min ringe bolig, og jeg skal si jeg har fått nok av vind og snø. I de verste vindkastene ser jeg knapt naboens hus. Jeg har bodd her i 21 år, men aldri har jeg opplevd maken. Det var skyvedugnad for å få løs bilene etter jobben i dag.

For de nysgjerrige kan jeg publisere et bilde av mitt soveromsvindu, som ligger i andre etasje.



Jeg er sterkt fristet til å bli på jobben fram til våren ...

Britisk vinterferie

Jentungen (9) og jeg tilbrakte vinterferien i London. Det sluddet vannrett. Britene lot som ingenting, og gikk i lårkorte skjørt og T-skjorter. Japanske turister kledde seg så inderlig og heftig at de vagget som pingviner. Det er bare nordmenn som kler seg etter forholdene, med en lett genser og vindtett i slikt vær. Går så greit, så. Blir det for kaldt for fingrene, stopper vi og kjøper en kakao.



Turist-London i +2 °C


Dinosaurskjelett i inngangshallen til naturhistorisk museum


Gassturbindrevet Rover på Science Museum
(Hadde fartsrekorden for biler en gang for lenge siden)


Romerske flisfortau utstilt på British Museum
(Verdens største samling av tyvgods)


Cleopatras mumie på British Museum. Jentungen lurte på hvorfor den ikke hadde armer, som i Donald.


Lysreklamen på Piccadilly Circus

Ellers må jeg si at framførelsen av Lion King var utrolig. Fantastiske kulisser, kostymer og lyssetting. Fullt orkester med dirigent - ingen playback, nei. Utrolige farger. Innskutt humor for det voksne publikummet. En fulltreffer.

Hvit februar (eller måkefrustrasjon)

For rundt en måned siden, 14. januar, klaget jeg over "grønn januar" her i bloggen. Faktisk kunne jeg slå plenen for en måned siden. Men etterlysningen av snø skulle jeg i retrospektiv ikke gjort. For nå, 15. februar, har jeg fått snø så det holder! Kilo på kilo i min 25 meter lange innkjørsel. Selv med sørlandsskuffe blir det i meste laget. Og med litt klein rygg tar det sin tid å rydde stripa inn til garasjen.

Nå har det seg slik at jeg kjører bilen ut og inn henholdsvis før og etter jobb på umåket mark, så det har bygd seg opp en viss "såle" i hjulspora. I dag ble det så mildt at snøen i disse spora begynt å råtne, så plutselig slo bilen gjennom gammel, umåket snø flere steder.

Jaja. Jeg fikk måket halve innkjørselen i dag. Resten får tas i morgen. Hvis det ikke laver ned i natt. Og snart kommer brøytebilen og legger en kjempehaug ut mot veien :-/

Only in America

- Visepresidenten så ham ikke, og da visepresidenten la an og skjøt på en fugl, sto Harry i veien. Han ble pepret temmelig bra, men hadde øynene oppe og var klar hele tiden, sier Armstrong videre.

Harry Whittington blødde en del da han ble kjørt bort, men slapp altså unna med lettere skader. Dick Cheney besøkte søndag sin jaktkamerat ved sykesengen.

Katharine Armstrong, som er en god bekjent av både Cheney og Whittington, sier at det ikke er uvanlig at jegere blir truffet av hagl fra tid til annen.

- Jeg er blitt pepret ganske bra selv, jeg, sier hun i intervjuet med nyhetsbyrået AP.


Det er Aftenposten som melder dette.

Svanstul og Huldreløypa

Altså, det har i mine skienske omgangskretser vært diskutert hvor lang Huldreløypa på Svanstul egentlig er. Noen av mine diskusjonspartnere (med mindreårige barn, som fører skidagbok), har argumentert både for dette og hint. Og kartet på oppslagstavla på parkeringsplassen, med løypedistanser anført, har vært diskutert og dømt nord og ned.

Så i dag tok jeg med GPS-en. Og har fått fasiten. Tar du på deg skia ved løypetavla på Svanstul, går stikkveien fram til krysset, Huldreløypa rundt (med vaffelstopp) og stikkveien tilbake har du gått eksakt 8.8 km. Noe som, for barnas skimerkelogg kan godskrives som 9 km.

Bare til orientering.

Og, noe helt annet. Her hjemme var det -14 da vi våknet. På veien til Svanstul var det nede i -17. Men da vi kom opp, var det -5. Så, alle som skyldte på kulda for ikke å ta seg en tur: Æddabæda.

Ut på ski

Noen fordeler er det ved å bo i en småby. Jeg bor 15 minutters gange fra sentrum, men med slike snøforhold vi har nå, kan jeg spenne på meg skia utenfor husveggen og legge av gårde oppover jordene i Gjerpendalen. -7 grader, blåswix og litt varme i sola. Det er lenge jeg har sett så mange ute i løypene her nær byen.


Fine forhold i Griniløypa


Vinterstemning i Gjerpendalen

Grå januarsøndag ...

... men søndagsturen hører med!

Valget stod mellom ski på Svanstul eller fottur i Skiens omegn. Og siden det var "første" søndag med snø (det har vært skiføre på Svanstul lenge), regnet jeg med at halve byen reiste opprømt til Sauheradsfjella. Så derfor valgte jeg spasertur i byområdene. Nå skal det sies at det var en sur opplevelse, rundt 8-9 minus og gråkaldt, men det var sikkert ikke noe bedre på Svanstul.


Kanalbåtene venter på sommeren.



Hjellevannet med historiens siste tømmerladning på vei til Union.

Vekkerklokke og morgenrutiner

Og, bare som tillegg til snøartikkelen og vekkerklokketidspunkt:

Når jeg står opp 06:12 er jeg på jobb 07:04, plussminus ett minutt. Snodig det der. Toalett, barbering, dusj, påkledning, frokost, matpakkesmøring, tannpuss, til-jobben-kjøring, parkering, liten spasertur og dragning av nøkkelkort. Jeg er framme 07:04. Og nær sagt aldri avviker jeg med mer enn et minutt. Det spiller ingen rolle om det er skinke, saltpølse eller egg og røykelaks på matpakka.

Man kan jo klassifiseres som autist av mindre. Det verste er at jeg møter de samme kollegene i rotasjonsporten hver dag. "Du, her, nå, også?"

Snø og lyd

OK, så var jeg litt eplekjekk og ønsket meg snø. Og dermed brøyt snøhelvete løs. Beklager, alle som syntes det ble litt i meste laget.

Jeg liker å sove med åpent vindu. Nå, vinterstid, er det sjelden over 10 grader på soverommet mitt. Det er en gammel vane. En gang i studietida mi (det var i Trondheim) opplevde jeg å børste snø av puta. Man må ha god dyne. I tillegg er jeg "lettsovet". Jeg både sovner fort og våkner fort. Jeg er som regel tidlig oppe om morgenen; de fleste av mine kolleger ser nok på meg som et A-menneske.

Å ligge med åpent vindu gjør at man er utsatt for nattens lyder. Lettsovet som jeg er, våkner jeg av mange av disse lydene. Like fort sovner jeg igjen. Og det er mange av disse lydene jeg er blitt vant til.

* Vind. Å ligge med åpent vindu resulterer gjerne i at gardinene flagrer frisk hvis det blåser. Og det har det gjort de siste dagene.
* Jeg bor like ved Skien stasjon. Det første toget til Oslo går 04:43, og tuter freidig når det legger fra perrongen.
* Naboen er enda mer A-menneske enn meg, og går ut for å ta sin første røyk rundt 05:15. Røykhosten er lett gjenkjennelig.
* Avisa kommer rundt 05:30, og avisbudet smeller kjekt med postkasselokket.
* En annen, ny, nabo, har for meg et ukjent yrke, men han starter bilen 05:45 og gasser kjekt av gårde for å nå jobben. I disse dager liker han å starte bilen litt før, for så å stå og skrape ruta.
* Brøytebilen har de siste dagene passert i gata rundt 06.00.
* Vekkerklokka mi ringer 06:12

Alle disse tingene pleier jeg å registrere lett før jeg sover gladelig videre (unntatt vekkerklokka, da). Det var derfor med undring jeg våknet fredag, til vekkerklokka, og oppdaget at hele morgenritualet av lyder hadde gått meg hus forbi fordi snøen dempet enhver ekstern lyd.

Likevel måtte jeg måke brøytekanten etter brøytebilen før jeg reiste på jobb. Naboen med røykhosten hadde ikke måkt sin.

Grønn januar

Vi skriver 14. januar, og jeg kan slå plenen her i Skien. De siste stripene fra september-klippinga er fremdeles synlige. Plenen er grønn og fin. Noen isklumper her og der, men det fikser Honda-en greit, helt sikkert.

Men det er jo ikke slik det skal være? Tidligere vintre har jeg kunnet tatt på meg skia utenfor huset og gått bort til lysløypa borti lia her, men ikke slik i år, nei.

Global oppvarming eller ei, men den 14. januar bør helt klart stille med skiføre hvis ting skal kunne regnes som "normalt".