På Metroen

Engelskmenn leser aviser og franskmenn leser bøker på vei til jobb. Jeg skvatt litt til en morgen da jeg så medpassasjeren leste "Tout ce que j'aimais" (det jeg elsket) av en forfatter med det norskklingende navnet Siri Hustvedt. Tydligvis en oversettelse. Jeg hadde aldri hørt om forfatteren, og måtte slå opp på Wikipedia for å finne ut at hun ikke var norsk. Norskættet, ja, selvfølgelig, men altså amerikansk.

Kirkegården Père-Lachaise

En fin høsthelg i Paris kan man gjerne ta seg en tur til den fredelige kirkegården Père-Lachaise, på østkanten av byen. Den er stor, det tar over en time å gå rundt hele. Mange fine, grønne og skyggefulle alleer, men ta med gode sko, det er mye slitsom brostein for å komme seg rundt. Metrostasjonen er Père-Lachaise, som kirkegården. Kjøp kart over kirkegården i kiosken ved toppen av trappen opp fra metroen ("plan de cimetière", koster noen få euro), og trask rundt og se på gravstedene til Europas kulturelite.

Det er helt andre gravskikker i Frankrike enn i Norge. Enkeltmenneskene er nesten fraværende, det er så godt som bare familiegravsteder. Og statusen til familiene gjenspeiler seg i størrelsene på gravmonumentene.


Fransk kirkegård.


Gravstedet til rik familie til høyre, gravstedet til veldig rik familie til venstre.


… mens andre, ikke fullt så formuende, er blitt glemt.


R.I.P. Jim.


Frédéric Chopins gravsted.



”Je t’aime, Oscar!” Det har av en eller annen grunn blitt en tradisjon for damer med leppestift å kysse gravmonumentet til Oscar Wilde.

La Défense

Da har jeg avsluttet mitt engasjement i Frankrike. Ett år som pendlerpappa får være nok, selv om Paris er en fin by å bo i.

Jeg har dette året jobbet i La Défense. La Défense er altså ikke Paris, selv om man kan se dit fra Triumfbuen. Faktisk ligger en av Paris’ finere vestkantforsteder, Neuilly-sur-Seine mellom Paris og La Défense. La Défense ble startet bygget på 1960-tallet for å kunne konkurrere med Londons City og New Yorks Financial District. Vel utenfor Paris’ jamnhøye bebyggelse startet arkitektene med blanke ark og fikk boltre seg temmelig uhemmet. Reis ut til La Défense en gang du er i Paris, da, vel - det er en veldig annerledes turistattraksjon.


Et litt overraskende glimt av Eiffeltårnet mellom høytårnene i La Défense.


Ikke Champs-Elysées, men Avenue Charles de Gaulle (nærmeste trafikk) og Avenue de la Grande Armée (lengst bort, mot Triumfbuen). Bildet er tatt fra Esplanaden, hovedgata i La Défense.


La Grande Arche de la Défense utgjør den ene enden av hovedgata. For størrelsesordens skyld: Du kan få plass til Notre Dame-kirken inne i buehvelvet.


Denne konstruksjonen fant jeg ikke ut hva var det året jeg jobbet der. Et vanntårn? Midt i hovedgata.



Mens Metro-stasjonene ellers i Paris er ofte er gjennomført holdt i en Art Nouveau-stil(se blogginnlegg om Abbesses), er det modernisme som gjelder i La Défense.

Sier du "hund" eller "bikkje"?

Jeg, som telemarking, sier "bikkje" til daglig.

Hvis jeg skal imponere tilreisende besøkende her i Paris, pleier jeg å ta dem med til restauranten "Hos bikkja som røyker" (Au Chien Qui Fume, metro: Châtelet).



Det er hvite duker, tøyservietter og utålmodige kelnere i mørk dress og slips. Kelnerne kan svare frekt, irettesette deg for feil bruk av tannpirkere og nekter deg å kjøpe feil vin til maten. Men kjøkkenet er upåklagelig, og restauranten er fiffig og humoristisk dekorert med hundemalerier og -skulpturer, gjerne i klassisk setting (jaktscenarier og tulleportretter av hunder med sigarer). Jentungen (13) flirte godt av en sentralt plassert porselensskulptur av en ubestemmelig terrierrase som løftet på beinet og tydligvis tisset på en nærværende søyle, midt i restauranten.

Abbesses

Jeg har tidligere erklært min kjærlighet til metro-stasjonen Abbesses i Paris.

Franskmennene klarer det. Det kan være slitent, det kan være møkkete og det kan være søplete. Det kan lukte urin, du skræver over tiggere og metrovogna er tagget ned til det ugjenkjennelige. Men det er liksom der, allikevel, kultur og sjarm. En type "det går nok greit"-holdning med tilbakelent stolthet.

Abbesses var forøvrig med i filmen Den fabelaktige Amélie som rekvisitt på en typisk parisisk metrostasjon - og så jobbet hun jo på Montmartre, som er like ved stasjonen.



Stasjonsnavnet i keramiske fliser.



Detalj av flishjørnet til reklamene.



Før elektronikkens tid var det sikkert greit å få opplyst hvilken perrong man stod på ... For de franskhemmede er "Pte" en forkortning for "(by)port", og skiltet viser altså til stasjonen hvor byporten mot Versailles lå.



Det er heisen, sin, det! Her knusler vi ikke med passasjerantallet! Den er der for å unngå brorparten av de 179 trappetrinnene (telt av datteren min (13)) opp til sollyset.



Den klassiske inngangsportalen til Abbesses - sikkert det mest fotograferte metroskiltet i Paris.



Stemningsbilde fra Montmartre - som er enda 221 trinn opp fra sollyset på Abbesses hvis du ikke tar funicularen.

Bonjour!

Jeg har litt sans for fransk formell høflighet. Den kunne vi gjerne hatt mer av i Norge. Fransk formell høflighet kombinert med fransk arroganse er dog litt mer uspiselig. Men høfligheten er fin.

Som nordmann stiller jeg på jobb ved 7-tida her i Paris, og da er jeg ganske alene. En og annen slenger av en norsk kollega har samme arbeidsrytme. Og så kommer de, da, de franske kollegene ut over morgenen ved 1/2 9 - 9-tida og er innom og håndhilser og utveksler trivialiteter. "Bonjour! Ça va?" Det er på en måte overfladisk, men de tar seg bryet om å besøke meg på kontoret mitt og kommenterer dagens nyheter og arbeidsplan. Det synes jeg er trivelig. Italieneren kommer ved 1/2 10-tida. Han sitter lange kvelder, dog.

Butikker er en annen greie. Paris er fylt av spesialforretninger. Tradisjonelt bodde bakeren over bakeriet, slakteren over slakteriet osv. Dermed er den historiske handlingen at du går inn i huset deres når du skal handle. Og da bør det være god kutyme å hilse. "Bonjour!" sier du til bakeren. Og alt viser seg å bli mye enklere for en utlending.

Og man hilser på naboene, selv om de er helt ukjente. Da enda mer høflig, som "Bonjour, madame!" eller " ... monsieur!"

Selv gikk jeg ut av en heis med 4-5 franskmenn en kveld ved 23-tida, og fulgte fransk kutyme: "Bon soir!" sa jeg beskjedent på vei ut av døren til de helt fremmede folkene. "Bon soir!" svarte samlingen av heispassasjerene hjertelig og unisont, uten sjenanse, bare glad for at en utlending hadde fattet nyansene.

Åskjé? Og 'øl? Eller O'Shea og "hull"?

Min lokale vinhandler her i Paris heter Augé. På mitt stakkarslige fransk uttales det "åskjé", med trykk på "é"-en.

Det er først når man ser på Champions League-finalen med fransk kommentator at man oppdager at Manchester United-spilleren O'Shea heter "åskjé" på fransk.

Så, de har noe felles, franskmennene og britene. Enten er det like ord, uttalt forskjellig, eller så er det forskjellige ord, uttalt likt. Det merkelige er at jeg ikke reagerer på engelsk med fransk aksent lenger. At engelsk på fransk "'øl" (de har en liten pause foran "øl", en undertrykt klikkelyd) egentlig betyr "hull" (på norsk "skrog" - vi snakker båt), er plutselig blitt dagligtale. "Zink abut ze 'øl!" ("Think about the hull") er plutslig blitt helt kurant engelsk for meg.

Jeg er blitt språkforrvirret.

Spisetider

Hvor lang tid bruker du på å spise og drikke daglig?

For min egen del tipper jeg 10 minutter frokost, 30 minutter lønsj og 25 minutter middag. Legg til to kaffepauser på 10 minutter og noen glass vann, og jeg sitter igjen med rundt 80 minutter.

Da er jeg i godt selskap. I følge International Herald Tribunes lørdagsartikkel om måltidsvarigheter og økonomisk vekst bruker gjennomsnittsnordmannen 81-82 minutter daglig på å spise og drikke. Det er langt mindre enn den gjennomsnittlige franskmannen Jean-François, som bruker 135 minutter, altså nærmere en time mer enn meg.

Mens måltider i Norge gjerne er for å bli mett, er franskmennene veldig bevisste på at mat er en sosial greie. Det prates og diskuteres. En kaffe kan drøyes i det uendelige for å få en anledning til en god prat.

Men tilbake til artikkelen, så ser det ut som det er en sammenheng mellom den samlede varigheten på dagens måltider og landets økonomiske vekst. Jo mindre tid brukt på spising, desto høyere økonomisk vekst. Her skal man være forsiktig med korrelasjon og kausalitet, men det er ikke tvil om at franskmenns hang til uendelig lange samtaler av og til kan virke som bortkastet tid for noen og enhver ...

Frokost

Man skryter fælt av det franske kjøkken, men franskmenn spiser ikke frokost. I beste fall består den av en croissant (halvmåneformet bakeverk av smørdeig) og kaffe. I det hele tatt er brød med pålegg en fremmedartet rett for franskmenn. Det kan derfor være litt vrient å kombinere norske frokostvaner (dvs. mine - jeg eter som en gamp til frokost) med franske.

Franskmenn har derfor heller ikke det vanlige utvalget av brødpålegg som man er vant med fra Norge. Det går mer på det generelle. Du får ost, skinke (ikke ment for pålegg, noen alldeles schvære skiver) og syltetøy i butikken, men hva hjelper det når den berømte franske pariserloffen er tørr som fy etter fire timer ... Og i den grad franskmenn har pålegg, er de ofte sært krydret. Salamien, f.eks., er sur og usmakelig, etter mitt mål.

Det var derfor med stor glede jeg fikk tips på jobben at jeg måtte til bakeren og kjøpe "pain complet" (komplett brød) og "mousse de fois" (levermos, pâté blir noe helt annet) på butikken for å få en tilnærmet norsk frokostopplevelse med kneip og leverpostei. Ellers må jeg importere geitost og kaviar fra Norge. Heldigvis er jeg glad i både brie og munster, men det kan bli noe kraftig til frokost.

Og melken er faktisk bra, og smaker som "norsk", hvis man kjøper den ferske, og ikke lang-pasteuriserte.

Men prisene! Det lille "pain complet" jeg kjøpte i går kostet vel 20 kroner, og rekker knapt til 3 måltider. Paris er dyrt.

Paris med barn

Det er ikke alltid så lett å underholde en 12-åring i en storby med mange voksne severdigheter. Det er ikke utsikt, berømthet og storslagenhet som står høyest.

Men det går jo an å finne på noe som kan tilfredsstille nysgjerrigheten til tweenere i Paris, også.

• Lørdagsmarkedet på Iéna
  
• Dyrebutikkene på Châtelet
  
• Mimekunstnerne på Montmartre
  
• Katakombene
  
• Notre Dame de Paris (hun er filmfantast og har sett 1939-utgaven av "Ringeren fra Notre Dame" regissert av William Dieterle)
  
• Butikker med dill og gaver
  
• Fabrikkutsalget til Berthillon (iskremprodusent)
  
• Spise crêpe med Nutella (alle steder - pannekake med Nugatti/Sjokadefyll)
  
• La Grande Arche i La Défense
  
• Foruten det evinnelige Disneyland Paris, da ...
  

Foruten iskremen er jo katakombene fantastisk for voksne, også. Mange av levningene på Paris' kirkegårder er flyttet til de nedlagte kalksteingruvene under Paris. Tusner på tusner med skjeletter lagt i sirlige stabler under dagens bebyggelse. Med skilt ved inngangen om at besøket ikke er for sarte sjeler.

Husk å legge inn pause i sightseeingen for at tweeneren ikke skal gå trøtt av inntrykk :-)


Fra katakombene


Fra katakombene


Det er vår i La Défense - se dette bildet fra i vinter.

Valentinerdagen i Frankrike

Det er Valentinerdagen i Frankrike, også. Litt annerledes enn i Norge, hvor jeg knapt merker den. Men her kommer den veldig nærme. Par leier intenst på hverandre, bakeriene selger hjerteformede kaker, blomster fallbys overalt og 50-åringer kliner på Metroen.

For noen år siden hadde jeg med jentungen (12) til Montmartre, på utsiktspunktet foran Sacre-Coeur. "Hit kommer alle ordentlige kjærestepar," betrodde jeg henne. Hun tygde på det faktumet, men kjærestebegrepet var den gangen litt abstrakt for henne, så hun utfordret ikke påstanden.

Men i dag, på Valentinerdagen, virket det som all verdens kjærestepar hadde bestemt seg for å besøke trappa til Sacre-Coeur.



Tett av par på trappa foran Sacre-Coeur.



Sacre-Coeur.

For de av dere som har et forhold til Paris som preges av filmen den fabelaktige Amélie, kan jeg berette at kafeen Amélie jobbet på, "Café des 2 moulins" (kafeen To møller) finnes i virkeligheten. Den har adresse 15 rue Lepic, og er stinn av filmturister. For alt jeg vet, kan det tenkes de selger endivegrateng.



Café des 2 moulins, hvor Amélie jobbet.

Update 31. mars 2009: Café des 2 moulins er for tida under oppussing, og dermed stengt ...

Ikke Hilton, akkurat ...

Dette ... um ... hotellet passerer jeg hver dag på vei til jobben.



Definitivt ikke Hilton

Ny nabo

Franskmennene sliter med å uttale etternavnet mitt. 'Høiset' er ikke vanlig tungegymnastikk på fransk. 'H' først i ord uttales ikke, 'ø' mangler de og 't'i slutten av ord er stum. Da står vi igjen med en versjon som ligner 'Isé', og franskmennene skjønner at det ikke er riktig, heldigvis. På lokaltrykte adgangskort blir navnet gjerne 'Hoiset' (trykkemaskinen mangler 'ø'), som uttales 'Oasé', og det har jeg lært meg til å reagere på. Høiset, Oasé. Whatever. Jeg er ikke kresen på det. Jeg svarer på Stian og Stiå, også.

Nå er det ikke bare utlendingene som har problemer med navnet mitt, jeg har også problemer med deres navn, når sant skal være sagt. Jeg har nemlig fått en ny nabo. Jeg har ikke møtt denne nye naboen ennå. TEXEIRA LOPES, står det på ringeklokka. Er det en dame? Er det en mann? Er det et par, som i familien Texeira & Lopes? Er hun/han/de meksikanske? Hm.

Til slutt: Jeg gjentar meg selv med bilder av Triumfbuen i denne bloggen. Men: 1) Det er et praktfullt monument, 2) Den er veldig fotogen, 3) Det er også naboen min (ikke ny, rikignok) og 4) Det er artig å se hvordan den står fram under ulike omgivelser. Bær over med meg.


Triumfbuen mot klar februarhimmel.

Parismorgen

Så snør det igjen, da ...

... og Paris er skrekkslagen. London fikk det enda verre, skjønner jeg. Her kom det vel 4 cm. Nok til å lamme en av verdens mest travle flyplasser, Charles de Gaulle - Roissy. Jaja.



Det første jeg fikk se i morges ...



Fuglene spaserer på isen i en av fontenene i La Défense. La Grande Arche i snøføyka i bakgrunnen.

Metropolitain ligne 14

I forlengelsen av min forrige bloggpost om beundring for fransk jernbanekunst:

Metroen i Paris er strengt talt ikke helt skinnegående. Flere av linjene går på gummidekk(!) Det er svært ulik grad av design og utforming av de ulike linjetogsettene; noen er tradisjonelle vogner som i London, mens andre er helt åpne fra front til akter. Du kan se hele vognsettet til ende, noe som kan være artig for å orientere seg om svinger o.l. Dessuten blir det bedre fordeling av plasser.

Linje 14 er av gummidekk-typen. Og den er av den helåpne typen - du kan se fra den ene til den andre enden av hele vognsettet.

Det som er spesielt med linje 14, er at den også er datastyrt. Det er ingen togsettsjåfør. Du kan sitte helt i front og se toget manøvrere seg gjennom Paris' undergrunn, helt automatisk. De er populære, for de er aldri i streik. I tillegg har de "personfisert" reisen ved at en datamaskin leser opp stasjonsnavnet og, hvis nødvendig, hvilken side av vognsettet du skal gå av på.

Den siste detaljen er litt søt, da, for de har laget vognsett både med mannlig og kvinnlig profil. De har guttetog og jentetog, til min datters (12) store forundring og forlystelse. Jentevognsettene opplyser med klar og feminin kvinnestemme hvor vi ankommer, mens guttevognsettene er mannlige brumlebasser som er en antydning mer snøvlete i stemmen når de annonserer ankomststasjonen.

Her om dagen overrasket et av de datastyrte, mannlige vognsettene på linje 14 meg med å si over høyttaleren at "Jeg er nå blitt forsinket, men har sendt en forespørsel etter en tekniker som skal løse det." :-)

Ikke helt HAL ennå, altså.

Gare St-Lazare

Helt siden jeg var guttunge har jeg vært fascinert av skinnegående kjøretøy. Det er derfor en glede å konstatere at Frankrike er verdensmestre i jernbane.

Med jernbaner hører også jernbanestasjoner. Det myldrende livet, reisestemningen, kioskene med mat og drikke, annonseringen av avganger og ankomster over fjerne høyttalere og klikkingen fra enorme informasjonstavler (det skal være mekaniske informasjonstavler). Duene som flyr oppunder taket. Folk som triller kofferter. I gamle dager lukt av kreosot og diesel, i dag er det blitt litt mer sterile forhold. Jeg har veldig gode minner fra Interrail-perioden av livet mitt. (Det begynner å bli en stund siden, dog ...)

Paris er bare ca. halvparten av London i størrelse, men har 2 av de 3 mest travle jernbanestasjonene i Europa. London har fått mye skryt for restaureringen av St. Pancras, som nå er blitt til St. Pancras International og tar i mot togtrafikk fra Europa. Det er blitt en gedigen katedral av en jernbanestasjon i glass og stål. Jeg har ikke fullt så sans for Gare du Nord, som er Paris' største. Men Paris' nest største stasjon, Gare St-Lazare har fremdeles noe av den klassiske damplokomotivfølelsen over seg. For tida er Gare St-Lazare under oppussing; jeg håper virkelig de gjør en like god innsats som britene har gjort med St. Pancras.

Se forøvrig International Herald Tribune's utmerkede artikkel om St. Pancras International.

La Grande Arche

La Grande Arche er ikke det første monumentet turister i Paris besøker. Dels fordi det ligger langt pokker i vold fra sentrum, i La Défense, dels fordi man skal være mer enn ekstra interessert i glass, betong og moderne arkitektur for å reise dit i det hele tatt.

Men Den Store Buen er faktisk litt artig. Og utsikten til tvillingen, L'Arc de Triomphe er faktisk fin nedover Avenue Charles de Gaulle og Avenue de la Grande Armée.

Faktisk kunne du ha fått plass til Notre Dame de Paris i sin fulle størrelse eller Champs-Élysées (i bredden) inne i Arche'n.

Du kan komme opp til taket av den mot betaling, men utsikten mot Paris' sentrum er ikke så mye bedre enn fra toppen av trappen.


La Grande Arche


Dårlig kveldbilde fra Arche-n mot Triumfbuen

Kjære franskmann!

Kunsten å forstå en nordmann som kommer på besøk til Paris:

• Når du hører jeg er utlending, må du gjerne snakke langsommere.
  
• Hvis vi begge er enige, trenger jeg ikke høre argumentene dine én gang til (jeg vet du bare er entusiastisk, men det er veldig uproduktivt).
  
• Møtene begynner til varslet klokkeslett. Jepp.
  
• Slutt med de evinnelige streikene, de fører ikke til noe likevel. Jeg vet det bare er en uttrykksform, men det er håpløst å måtte gå til fots i halvannen time for å komme til kontoret fordi kollektivtrafikken står.
  

Paris en neige

I en periode i starten av januar var det kaldere i Paris enn på Sørøstlandet i Norge. Vannrør på metroen sprakk, saltforurenset snø klabbet i delvis utendørs rulletrapper og lagde elektriske problemer, varmeanleggene sleit med å følge med og staselige fontener frøys.

Selv har jeg dobbeltruter i vinduene og gode radiatorer, så jeg merket ikke så mye til utendørskulda, men parisiske leiligheter er definitivt ikke bygd for tosifrede minusgrader.



Tre centimeter snø, og Paris stopper helt.



Hovedfontenen i La Défense framfører til vanlig et forrykende, omhyggelig korroegrafert vannspruteshow. Det ble vrient med 2 cm is ...