Speideren

Jentungen (9) er med i speideren. Ulvunge, hvitt kull. I min tid var det gutter som var ulvunger, jentene var meiser, men gutter og jenter sammen synes jeg er kjempefint. 5 jenter og 13 gutter i "flokken". Jentungen synes speideren er topp.

I dag var det arrangert familiesøndagstur. Ære være de som stiller opp frivillig som speiderledere. Selv har jeg for mye jobbreising og ukurant arbeidstid til å være en pålitelig frivillig i slike organisasjoner, men jeg bøyer meg i støvet for de som har ork og lyst til å gjøre en så flott jobb.

Dagen startet med lette snøflak i Skien, så det var med en viss spenning vi reiste til startsamlingen. Litt skuffende oppmøte, men det var da en 8-10 unger. Og ut på tur vi gikk. Første samling rundt en vertikal gruvesjakt hvor vi kastet stein og hørte plasket da steinen traff vannet i bunn. Dypt, dypt der nede (det er gjerde rundt gruvesjakta). Andre samling rundt en olle hvor vann tydelig kom fram fra en sprekk i fjellet.

Så var det tid for bål og pølsesteking, eller pinnebrød hvis man liker denslags. Noen (undertegnede) hadde med luksusmatpakke med stekt kylling og bacon, men var minst like fornøyd. Kun 2-3 grader i lufta, så det var godt å varme seg rundt bålet, og enda bedre da sola tittet fram. Varm kakao eller te gjør også susen når fingrene er valne.

Deretter bar det videre til Glasergruva, en lokal attraksjon i Skien, hvor ungene gikk inn med lommelykter og fantaserte vilt om gull og spøkelser. Gruva er lang, 2-300 meter, og nesten bare med plass til en person i bredden. I tillegg er gruva komplett mørk (bortsett fra en vertikal sjakt som slipper lyset inn nær starten av gruva), så slokking av hodelykter og opplyste fjes (filmdramatisk nedenfra) med
lommelykt skaper frydefulle skrekkvræl fra speidertroppen.

Beveren hadde satt sine tydlige spor i trærne rundt stien, og tyggespon ble samlet inn.

I det hele tatt var det en vellykket kjempetur. 4 timer i klar, kald oktoberluft med unger som løp, lekte og fikk pirret sin nysgjerrighet og som lærte om dette og hint.

Hvorfor er ikke speideren mer populær blant dagens barn? Speidertroppene drives av noen ildsjeler som gjør en kjempeinnsats for meningsfylt fritid for ungdom. De har en svak religiøs slagside, men i jentungens tropp (1. Solum) er den veldig underordnet. Det er friluftsliv og praktiske kunnskaper som førstehjelp og kartlesing som
er prioritert.

Jentungen liker seg kjempegodt i speideren. Jeg håper denne interessen holder seg så lenge som mulig.

Hylleseksjon og innebandy

Jeg har kjøpte meg en ny hylleseksjon. Til en blanding av utvidet skjønnlitterær boksamling/historieavdeling/hjemmekontor. 2.15 m høy, 2.40 m lang med integret skrivebord. Den kom i flatpakker.

En slik hylleseksjon veier - jeg tuller ikke - rundt 500 kg, etter å ha summert kollivektene på pappeskene. Et halv tonn med hyller og bord.

Så tirsdag og onsdag ettermiddag gikk med til å bære og montere hyller. Løft og knebøy. I tillegg hadde bedriftsidrettslaget innebandykamp på onsdag, seint på kvelden. Jeg stiller der opp som målmann for at laget skal få ha flere utespillere. Har du sett en innebandykamp? Målmannen knegår i bortimot en time. Men innlagte kast, oppstandelser og hurtige posisjonsforandringer.

Så i dag, fredag, var det like før jeg sykemeldte meg på grunn av stølhet :-) Ryggtavla, overarmene og lårene er mørbanket av uvant fysisk aktivitet. Jeg visste fra forrige sesong at målmannknegangen i første kamp svir, men akkurat nå verker jeg overalt. Blåmerke over hele kroppen. I tillegg tapte vi surt 4-5.

Alleer i Skien 3

I dag en halv allé i sein høstprakt fra Odins gate:



Og bare for å fyre opp under ryktene om klimaet på Sørøstlandet: Slik er faktisk vanlig høstvær i nedre Telemark.

Parisisk trafikkultur

Jeg hadde et jobbmessig ærend i Paris denne uka. Og jeg slutter ikke med å bli forskrekket over parisisk trafikkultur.

For det første er kjørefilbruken mildt sagt stressende. Man (særlig drosjesjåførene) bruker det feltet som går fortest, uansett. I litt tett bytrafikk innebærer det hyppige feltskifter og på-kanten nestenkollisjoner. Drosjesjåføren min likte best å kjøre med den hvite stripa under midten av bilen, for da hadde han flest opsjoner. Han kunne velge både høyre og venstre fil, for der var det ikke plass til andre, samtidig som han styrte klar av nestenkollisjonene ved feltskiftene.

Kanskje skumlere var tohjulingenes bruk av "lanesplitting" på motorveien. Jeg kjører motorsykkel selv, og kjører av og til mellom bilfeltene når trafikken står stille. Det er noe av friheten med å kjøre motorsykkel, man tar ikke så mye plass og er mer smidig (men sårbar) i trafikken. Min egen "lanesplitting", dog, foregår som regel i svært lav hastighet. Scootere og motorsykler på motorveiene rundt Paris, derimot! Bilkøene stod nesten stille, men tohjulingene fosset mellom bilene, på den hvite stripa i 50-60 km/t. Kanskje enda verre: Når motorveikøen gikk i jamnt 60 km/t, "lanesplittet" motorsyklene i 80-90 km/t. Med den før nevnte kjørefeltskiftekulturen fra bl.a. drosjesjåførene må det jo gå galt før eller seinere.

Nå synes det jo på bilene, også, da, at franskmennene ikke synes en bulk er all verdens i kimse av. Bil er nok mer en bruksgjenstand i Frankrike.

Alleer i Skien 2

Det har vært en strålende høsthelg på sørøstlandet. Og for å følge opp mine oppskrytte skildringer av Skiens alleer, har jeg i dag to bidrag:

Først Kirkegata i Skien:



Deretter Håvundveien, som leder opp mot Gjerpen kirke: