Biarritz

Jeg ankom hotellet i Biarritz lovlig seint, klokka var 23:30. Dårlig med mat hadde det vært på flyturen, så jeg spurte resepsjonisten om det var et sted man kunne få seg en snack såpass utpå kvelden. Han viste meg straks beliggenheten av utestedet "La Cantina" på et kart, hvor snackhungeren skulle la seg stille. Trøstig la jeg ut i mørke, stille høstgater i den anviste retningen.

"La Cantina" viste seg å være en kombinasjon av pub og restaurant med den hensiktsmessige åpningstiden 22:00 - 04:00, og eieren anbefalte straks en biff til den hungrige reisende. Jeg syntes det var i seineste laget, og valget falt ned på en tallerken serranoskinke med grønne pepperfrukter som tilbehør, forøvrig et heldig valg. God skinke og passe mengde.

Verten var over seg i spenning om den oppkommende Europacupfinalen(? - hans engelsk var noe begrenset) i rugby mellom Biarritz og Northampton (sp?), og prøvde å vekke min entusiasme, men jeg måtte innrømme at mine kunnskaper om sporten var svært begrenset.

Skinketallerkenen ble inntatt i mild høstmørke og salt bris med bølgesus i bakgrunnen.

Neste dag var det møte hele dagen fram til 18:00, men da så jeg mitt snitt til å kaste meg ut på en rundtur for å ta stedet i nøyere øyensyn, og for en by! Jeg forstår det er en turistmaskin om sommeren, men fantastisk dramatisk beliggenhet og stort sett pen og kultivert bebyggelse. Fløyelsmyk varme i kvelden, bølgene som slo mot stranda, lukten av Atlanterhavet og masse trange gater med artige restauranter. Også god mat!

Vinner jeg gullotto en gang, står sommerleilighet med havutsikt i Biarritz høyt på ønskelista.

Denne gangen hadde jeg bare med meg kameramobilen. Og regnbygene kom og gikk.