Kunstnerspire

Det er koselig å være pappa. Jentungen (12) og jeg trives i hverandres selskap. Jeg ser en god del av meg selv i henne, den litt sjenerte, skoleflinke, men også populære vennen ... også blir hun høy, men heldigvis ikke så høy som meg. Utseendet er en god blanding av moren hennes og meg, ingen av oss har fått lagt inn ekstra aksjer der. Gudene må vite hvor hun har arvet hårgenet fra.

Til tross for å være datter av to ingeniører, viser hun overraskende kunstneriske evner. Hun er veldig visuell, og kan tegne i timevis. For tida er det japanske tegneserifigurer hun tegner på fritida, men vi forsøker å strukturere det med litt organisert kunstskole for å stramme opp tegnedisiplinen.

Sist ble ett av verkene hennes plukket ut til å stilles ut i den kommunale kunstskolens juleutstilling. Og studien av en hånd er langt bedre enn jeg har kunnet tegne.