Svekkelse av demokratiet?

Jeg ble oppmerksom på denne artikkelen da jeg leste bloggen til Frøken Makeløs.

Jeg vil gjerne framføre at det blant mange - jeg vet spesielt i min omgangskrets - kan virke litt stigmatiserende, diskvalifiserende og ekskluderende å skrive leserinnlegg i aviser. "Har du tippet over til de sære, bitre, nå?" liksom. Vel, andre får dømme. Men den angjeldene kronikken er altså så fordomsfull og at jeg ble provosert - og jeg er i utgangspunktet en veldig tolerant kar :-)

Så, in extenso, her er mitt svar:

Det var en snodig kronikk. Dette må da være å sparke inn åpne dører?

Såvidt jeg kan se, koker essensen ned til at artikkelforfatteren ønsker seg at internett utelukkende skal være en kilde til faglig informasjon og ugleser ikke-kvalitetssikrede internettsider? Vel, overraskelse! men den tida er over. At forfatteren ikke har fått med seg det, gir assisasjoner om en biblotekar uten helt kontakt med grasrota. Internett er underholdning. Du kan ønske noe annet, og du kan håpe noe annet, men du blir sittende igjen alene med svarteper og vil lure på hvor de andre forsvant hen. Beklager. Forskerne har andre kilder.

Særlig provoserende er det uutalte ønsket om at de personlige ytringene egentlig burde vært begrenset, helst fraværende. Det blir jo helt feil. Både bibliotekarer og vi forskere vet at jo flere stemmer, desto flere gode stemmer.

Når det gjelder tendensene til smaksdommerrollen, synes jeg personlig den er veldig ukledelig fra forfatterens side. Hvorfor denne aversjonen mot følelseslade og fantasifulle innlegg? I min bok er følelser og erfaringer bra. Det er blitt mang en skjønnlitterær bok ut av det. Jeg leser gjerne om andres oppfatning om dette og hint. Kronikkforfatteren kan forakte at noen leser om andres frokostblanding, men det blir jo veldig elitistisk å fortelle folk at "det må du ikke". Jeg leser gjerne Erlend Loe og deler hans fascinasjon over hovedpersonen som drikker melk. Naivistisk? Ja. En god leseropplevelse? Hva synes bibliotkaren? Er det viktig eller ikke?

Når det gjelder eksemplifiseringen til forfatteren av hva som er en "en eneste deilig suppe", vil jeg kommentere at de valgte eksemplene er veldig dårlige. Hvis man forstår ironi og setter pris på god formuleringsevne, er det straks mye lettere. [modifikasjon fra innlegget] Min egen blogg er langt verre. Den er skikkelig enkel. Rent ut kvalmende intetsigende, selvsentrert og sikkert ikke noe bidrag til demokratiet. Men at noen ønsker jeg skal la være å skrive? Jøss. Jeg mener man bør være glad for at folk ønsker å skrive.

Jeg sitter igjen med en følelse(!) av at forfatteren synes nostalgien var bedre i gamle dager. Utdatert, uten virkelighetsrealitering og med rynker i panna over folks dårlige smak. Grinebiter.