Der overrasket jeg jævelen!
Jeg har verandakasser her i gamlelandet. Sirlig beplantet med stemorsblomster. OK, jeg har ikke akkurat grønne fingre, men jeg innser jeg bør være med å pryde nabolaget i den grad jeg kan. Så noen verandakasser med blomstrede farger hører med.
Under kveldens vanne- og skuddkniperunde blant stemorsblomstene oppdaget jeg ham, snikende rundt. En stor, feit og brun snegle som mesket seg med søte stemorsblomster.
Jeg vet ikke om dere har stemorsblomster i den huslige floraen, men jeg kan berette at man for å holde en god blomsterstand må knipe vekk alle tegn til frøsetting. Man tar (for min del) venstre hånds tommel og pekefinger og "kniper" av alle tegn til frø etter avsluttet blomstring. Dermed bruker ikke planten mer energi på frøbæring, men setter alle kluter til for å lage nye blomster. Ideelt for hageeiere. Når man kniper om stengelen for å fjerne det kommende frøet, oppdager man at stemorsblomststengelen er ganske sprø - faktisk ikke ulik selleristang i konsistensen.
Det var derfor jeg oppdagen brunsneglejævelen, også, her i skumringen. Den forsynte seg med en god bit stemorsblomstengel. "Krønsj!" hørte jeg, helt klart og tydelig, fra verandakassa, akkurat som om noen gnasket selleristang i min umiddelbare nærhet. Dermed hadde han avslørt seg selv, jævelen, og måtte dessverre (haha!) bøte med livet. Død, død!
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
2 kommentarer:
Så nå står invasjonen for døren, altså? Ølbolle, salt lett tilgjengelig og strømførende ledninger rundt hele verandaen er min anbefaling. Det kommer aldri bare en, vet du...
Ja, det må nok bli så. Det er enten min hage eller brunsneglens paradis, dessverre. And I am king of my domain!
Så på min tomt betyr gnasking av stemorsblomster saltdøden, dessverre. Uten at jeg har de store moralske kvalene av det.
Legg inn en kommentar