Accidental tourist

Har du lest boka? Den begynner å bli en del år, nå. Anne Tyler skreiv
om den lett tafatte og håpløse Macon Leary i The Accidental Tourist. Nærmeste genre er vel en romantisk komedie. Sommerferielitteratur.

Uansett, den lett tafatte og håpløse Macon lever av å skrive reisehåndbøker for folk som må reise i jobben, men som hater reising og helst vil være hjemme. I første rekke selgere. Boka treffer meg litt av og til. Særlig når det gjelder avsnittene med råd om kleskode.

Macon anbefaler en mellomgrå dress. Den går til alt, fra bedriftsbesøk via festmiddag til begravelse. Nå er ikke min profesjon så selgerrettet som Macons publikum, men etter en del år med stresskoffert på tur, er det utrolig hva man kan få til med litt kreativ pakking.

Frøken Makeløs overdrev noe i sine reiseforberedelser (du kan regne med å ha anledning til å kjøpe tøy i løpet av en 14-dagers periode, frøken ...)

For en 4-dagers tur reiser jeg greit med kun håndbagasje på fly. Ha på deg

• Mørkspettet bukse
  
• Mørkstripet skjorte
  
• Krøllfri dressjakke (min er i mørkegrønn cordfløyel)
  
• Sorte, nypussede Goretex-sko (greie til middag, greie til fabrikkbesøk i regnvær)
  
• Pass
  
• Billetter
  
• Mobil
  
• Slips i lomma
  

I stresskofferten går det

• 2 nystrøkne skjorter (ta en sjans på at én går an til gjenbruk)
  
• 4 truser (jockey-utgaven hvis det blir trangt i kofferten)
  
• 2 par strømper
  
• 1 ekstra bukse (i tilfelle uheldig søling)
  
• Sammenleggbar paraply
  
• PC
  
• PC-lader og engelsk strømadapter
  
• USB minnepinne
  
• Toalettartikler i en 1-l pose
  
• Kompakt digitalkamera
  
• Lommepakning med papirtørkler
  
• Hodepinetabletter
  
• Visittkort
  

Jeg er klar!

Iron man

Jeg skjemmer meg ikke for å innrømme det: Jeg liker å stryke skjorter - det vil si mine egne. Det er visst bare Arne Olav Brundtland og jeg som gjør det. Men det er mange! tiltalende punkter ved å stryke sine egne skjorter.

• Det er et hederlig mannfolkarbeid å ordne i heimen selv


• Det inkluderer verktøy


• Man ser resultatet straks


• Det lukter godt


• Det gir tid til meditasjon


• Jentene synes det er tiltrekkende


• Man har en unnskyldning til å ha på TV-en


• Man kan bevilge seg en brun en

Prøv, du, også! Dampstrykejern er et must. Beregn 7-8 minutter med lange ermer, 5-6 minutter med korte.

Juleøltesten 2007

Like sikkert som julegatene tennes i byen, samles vinklubben til årets blindtesting av polstyrke juleøl. 17 ulike slag stod på lista. Det var 11 godt voksne mannfolk som også i år tok tak i denne utfordrende oppgaven med stor seriøsitet. Og resultatet ble ...

Plass	Bryggeri	Øl	Poeng
1	Mack	Juleøl	6.8
2	Haandbryggeriet	Nissefar	6.5
2	Ringnes	E.C. Dahls juleøl	6.5
4	Borg	Juleøl	6.5
5	Borg	Fredrikstad juleøl	6.3
6	Nøgne Ø	Julesnadder	6.1
7	Aass	Juleøl	6.0
8	Haandbryggeriet	Nissemor	5.9
9	Hansa	Ekstra vellagret julebrygg	5.8
10	Lervig	Vellagret julebrygg	5.7
11	Hansa	Juleøl	5.1
11	CB	Juleøl	5.1
13	Ringnes	Juleøl	4.9
14	Ankerveien	Juleduken	4.5
15	Brasserie du Bocq	Regal Christmas	4.4
16	Nøgne Ø	Underlig jul	3.6
17	Nøgne Ø	God jul	2.9

Mikrofiber

Jeg har sett lyset! På siste Harrytur kjøpte jeg en pakke med mikrofiber vaskekluter. "Tørkes lett over smussede flater." "Ved særlig fettede og møkkete flater vris kluten lett i varmt vann før påføring." Heh. Liksom, liksom.

Men det virker, faktisk! I dag fikk baderommet gjennomgå med lyseblå mikrofiberklut. Dette kan jo nesten bli vanedannende! Barberskumrester og tannkremsprut forsvant som dugg for sol. Speilet ble ... øh ... speilblankt. Dette må vi gjøre igjen!

Roma

Unnskyld for manglende deltakelse i bloggverdenen denne uka - hele uka gikk med til tjenestereise i jobben.

For første gang i mitt liv besøkte jeg Roma. Nå ga ikke møteprogrammet så mye rom for sightseeing, men mellom møteslutt og fellesmiddag den ene kvelden hadde jeg to timer til rådighet. En fantastisk by! Jeg langet ut i novemberkvelden med to mål for øyet: 1) Kjøpe en skikkelig parmesanost til min søster (som er italofil) og 2) Se Colosseum. Og jeg klarte begge :-)

Å tenke på at romerne klarte å lage et slikt samfunn med bygninger, kunst og kultur, mens vi nordmenn fremdeles levde i den eldre jernalderen gjør meg ydmyk.

Kameraet til E50-en min med nattmodus er ikke all verdens tess. Beklager.

Mer fra news III: Prosedyrer

Jeg arbeider altså i et herværende, multinasjonalt industrikonsern. For å få ting til å gå rundt etter firmaets ønsker, har vi et sett med interne regler. Reglene må skrives av noen. Jeg har til tider hatt denne rollen. Vi har "policies", "guidelines" og "standards". Jeg har skrevet hvordan andre, medtilsatte, bør oppføre seg for å tilfredsstille konsernets krav til sin arbeidsstokk. Det lar jeg ligge her.

Men så har også NSB. Det følgende er en klassiker over hvordan man skal underrette sine medansatte om ønsket oppførsel. Dette er Norges Statsbaners Hovedsstyres sirkulære til det uniformsberettigede personalet i 1962. Følg med, følg med:

«Det viser seg at slitningsterminen for sommerjakke og ekstra bukser for en del tjenestemenn ikke faller sammen. Man har derfor etter behandlingen i uniformsutvalget bestemt at hel sommeruniform - jakke og bukse - første gang etter 1/1-1962 skal leveres ved forfall av slitningsterminen for sommerjakke. I de tilfelle ekstrabuksen (sommerbuksen) forfaller til levering mer enn 12 måneder før terminen for sommerjakke, utleveres imidlertid sommerbuksen etter slitningsterminen. Vedkommende får dessuten ny sommerbukse med avkortet slitningstermin sammen med sommerjakken når denne forfaller til levering. Forfaller derimot sommerbuksen til levering 12 måneder eller mindre før terminen for sommerjakken, forlenges terminen for sommerbuksen, og denne utleveres da først sammen med sommerjakken.»

Herved er dere informert!

Mer fra news II: Lillesand

Vi hadde campingvogn i Lillesand en del år ...

--8<--

Jeg husker ikke om jeg har nevnt det før, men påsken medbrakte minner om en heller spesiell opplevelse i Lillesand for et par år siden. I Lillesand, langs Europavegen, ligger det et bra gatekjøkken. Jeg var på veg hjem i påsken for et par år siden, og stoppet for en burger. Etablissementet var sparsomt besøkt. Like foran meg parkerer en leiebil i lavere prisklasse fra Hertz, og en liten, korpulent, men ulastelig antrukket mann kommer ut. Blanke, sorte sko, press i buksa, høyhalset genser og fjong dressjakke. Jeg entrer gatekjøkkenet i hælene på mannen. Det er bare én ekspiditrise tilstede, jeg er kunde nummer to, og jeg blir stående og observere situasjonen.

Lokalet oser av steiking og frityr. Den lille, korpulente herren står lenge og lar blikket gli over menyen, som er glorete nærværende over hodet på ekspiditrisen. Jeg studerer menyen parallelt for meg selv. Grillpølser, bratwurst, stor og liten pommes frites, burger, cheeseburger, baconburger, frityrstekt kylling og løkringer. Ymse
menyer med ulike kombinasjoner av fett og karbohydrater. Jeg bestemmer meg for en 200 grams cheeseburger med ost, og jeg kjenner vann i munnen. En grønn Farris ved siden av hadde vært topp. Det har gått en viss tid hvor ingen har sagt noe og jeg fantaserer om mat, og konsentrasjonen glir over til kundeforholdet foran meg igjen. Den lille, korpulente tier fremdeles en god stund før han åpenbarer sin røst på overraskende, men perfekt riksmål. Jeg hadde ventet meg sørlandsk, og blir noe overrumplet.

Liten, fet herre                  : Har dere noe vegetarmat?
Ekspiditrise (noe overrasket)     : Eh?
Liten, fet herre                  : Har dere noe vegetarmat?
Ekspiditrise (ser opp på menyen)  : Vel ... um ... nei?
Liten, fet herre                  : En salat eller noe?
Ekspiditrise (vurderer kinakålen) : Nei ... egentlig ikke ...
Liten, fet herre                  : Neivel.

Stillheten senker seg. Lenge. Noen engler passerer frityrgrytene. Bilene suser forbi på E 18.

Liten, fet herre                  : Nei, da, så.

Stillheten senker seg igjen over lokalet. Tiden går. Jeg hører tydelig girskiftet fra en semitrailer som forsvinner i det fjerne, og en måke skriker i nærheten utenfor. På bensinstasjonen i nærheten er en kar i full sving med å fylle luft i nylig påsatte sommerdekk. *pfft* *pfft* Det nærmer seg forholdene i et finsk TV-teater. Jeg kjenner svettedråper i pannen. Noen må snart bare si noe. Jeg er på nippet til å bestille utenfor tur når den lille, korpulente plutselig kremter. Jeg forkaster tanken min om en bestillingssklitakling, svelger og tier stille. Dekkskifteren fortsetter sin gjerning ufortrødent. *pfft* *pfft* Påsketurister på veg hjem eller hvorhen jeg ikke vet svisjer forbi på E 18. Mangelen på konversasjon i lokalet nærmer seg stadiet påtrengende og jeg nærmer meg tilstanden skrekkslagen. Matlysten begynner å forsvinne. Den korpulente studerer fremdeles menyen.

Liten, fet herre (omtenksomt)     : Nei...vel.

Og, etter enda ett minutt eller to i stillhet, sånn helt uten videre eller nærmere forklaring, forlater han gatekjøkkenet i absolutt taushet. Ekspiditrisen har tydligvis opplevd litt av hvert når det gjelder eksentriske kunder, for hun spør meg umiddelbart om hva jeg skal ha. Helt uten nøling eller annen erkjennelse om det absurde forspillet. Hadde jeg kjent min besøkelsestid, skulle jeg selvfølgelig spurt om vegetarmat, men jeg var for oppskaket. Jeg erindret ønsket om en cheeseburger, og mumler fram bestillingen mens jeg snur meg for å se den lille, korpulente kjøre ut fra parkeringsplassen i sin Hertz-finansierte Opel Corsa.

Heldigvis tok det såpass lang tid med 200-grammeren at jeg fikk samlet meg, og maten smakte. De har gode burgere i Lillesand.

Mer fra news I: Kollega Sandra

Dette er en kjærlighetserklæring. Sandra er en suveren kollega. Hun er flink, søt, pliktoppfyllende og samvittighetsfull. Morsom og seriøs når det trengs. Kunnskapsrik. Tør å gå med hæler med klakkelyd. Men en ting må sies: Hun eier altså ikke stedsans. Overhode.

«Ta til høyre i krysset og kjør rett fram 9 km,» sa jeg. Hun hadde knapt kommet en snau kilometer avgårde før hun måtte ty til mobiltelefonen. «Nå er jeg like ved dette skiltet, er jeg snart fremme,» spurte hun. «Neinei,» sa jeg, «bare fortsett! Det er langt igjen.» 5 minutter går. Telefonen ringer igjen. «Nå er jeg ved bensinstasjonen,» meddelte hun. «Kjør bare videre,» sa jeg, «det er fremdeles et godt stykke. Rett fram.» Grmpf. Har ikke jenta kilometerteller? Telefonen ringer igjen. I den følgende -- heller usammenhengende -- åstedsbeskrivelsen («det går en mann her med en hund») kjenner jeg, til alt hell, igjen en grønn trafokiosk. «Ja, da er du snart der,» sier jeg, «ta til venstre, og så første til høyre. Deretter er det 300 meter, og et rødt hus på høyre hånd.» Hun har tydligvis såvidt fått bilen i andre gir, for knapt 20 meter etter høyresvingen finner hun det røde huset. Tror hun. Et eller annet rødt hus er det i hvertfall. Det er jo ikke så lett å se for seg
forskjellen mellom 20 og 300 meter, helledussen. Ny telefon følger. «Er det her, Stian?» «Neinei, lenger ned i gata,» må jeg si. Jeg får et plutselig beslutningsvegringsanfall om det er best at jeg holder meg ved telefonen for å kunne assistere henne de siste 280 metrene eller om jeg heller burde stille meg i gata og fekte med armene. Mens jeg funderer på hva som er lurest, ser jeg ut av vinduet mitt
og observerer at hun passerer huset mitt i frisk fart i dét hun kjører forbi! Jeg hiver meg på telefonen og får manøvrert henne tilbake.

Vi kom bare 15 minutter for seint til møtet.

Blogging kontra news og The Beatles.

Egentlig kom jeg litt seint inn i dette med blogging. Den tida jeg var mest aktiv på internett, i 90-åra, var ikke blogg oppfunnet. Mitt medium var news. Jeg startet ... um det var vel rundt 1992. Litt som blogg, men mye åpnere, og med et mye mer ... øh, vel, usensurert persongalleri. News avgikk med døden fordi det var for demokratisk. Det ble for mange tullinger der, rett og slett. Vel, historie er historie.

Men det forgangne news er søkbart via web. Google kjøpte Dejanews (som nå bare er en re-direction til Google), som arkiverte news. Og der er det mange historiske perler.

Vel, mine bidrag har vært beskjedne, men jeg fant denne historien da jeg kikket i bakspeilet:

--8<--

Husets femåring er blitt seksåring og utvider stadig sine horisonter. Nylig har hun oppdaget pappas platesamling. Ut med Mummi 1 og 2 samt Kardemommeby, inn med Beatles og Kinks. Pappa har ikke kommentert endringen i platerepertoar, men er selvfølgelig lutter velvilje. God musikksmak skal ikke motarbeides. Særlig Beatles' "1" er i skuddet for tida. "Sjilåbsju, jejeje" synges for full hals i stua ettermiddag på ettermiddag.

Mysteriene til fjernkontrollen til CD-spilleren er løst, og favorittsporene spilles gjerne 5-6 ganger i repetisjon. Nylig falt hun i staver over "Yesterday", som hun faktisk lytter til i stille andektighet. Paul synger melankolsk om sin tapte kjærlighet, og jentungen lytter intenst i alldeles stillhet.

Etter n-te runden med gårsdagens problemer kom hun ut til pappa på kjøkkenet, som spørrende og lavt nynnende kikket opp fra sin rydding i oppvaskmaskinen.

«Pappa, hva heter den melodien?»
«Yesterday. Det er engelsk og betyr "i går",» sa jeg.
«Åja.» Tenkepause.
«Synes du den er litt trist?» spurte seksåringen.

Vel, hvordan forklarer man kjærlighetens problemer for en seksåring?

«Ja, jeg tror han er litt trist,» prøvde jeg, «liker du den allikevel?» «M-mm,» sa seksåringen og gikk tilbake og skrudde opp volumet.