Dette er en kjærlighetserklæring. Sandra er en suveren kollega. Hun er flink, søt, pliktoppfyllende og samvittighetsfull. Morsom og seriøs når det trengs. Kunnskapsrik. Tør å gå med hæler med klakkelyd. Men en ting må sies: Hun eier altså ikke stedsans. Overhode.
«Ta til høyre i krysset og kjør rett fram 9 km,» sa jeg. Hun hadde knapt kommet en snau kilometer avgårde før hun måtte ty til mobiltelefonen. «Nå er jeg like ved dette skiltet, er jeg snart fremme,» spurte hun. «Neinei,» sa jeg, «bare fortsett! Det er langt igjen.» 5 minutter går. Telefonen ringer igjen. «Nå er jeg ved bensinstasjonen,» meddelte hun. «Kjør bare videre,» sa jeg, «det er fremdeles et godt stykke. Rett fram.» Grmpf. Har ikke jenta kilometerteller? Telefonen ringer igjen. I den følgende -- heller usammenhengende -- åstedsbeskrivelsen («det går en mann her med en hund») kjenner jeg, til alt hell, igjen en grønn trafokiosk. «Ja, da er du snart der,» sier jeg, «ta til venstre, og så første til høyre. Deretter er det 300 meter, og et rødt hus på høyre hånd.» Hun har tydligvis såvidt fått bilen i andre gir, for knapt 20 meter etter høyresvingen finner hun det røde huset. Tror hun. Et eller annet rødt hus er det i hvertfall. Det er jo ikke så lett å se for seg
forskjellen mellom 20 og 300 meter, helledussen. Ny telefon følger. «Er det her, Stian?» «Neinei, lenger ned i gata,» må jeg si. Jeg får et plutselig beslutningsvegringsanfall om det er best at jeg holder meg ved telefonen for å kunne assistere henne de siste 280 metrene eller om jeg heller burde stille meg i gata og fekte med armene. Mens jeg funderer på hva som er lurest, ser jeg ut av vinduet mitt
og observerer at hun passerer huset mitt i frisk fart i dét hun kjører forbi! Jeg hiver meg på telefonen og får manøvrert henne tilbake.
Vi kom bare 15 minutter for seint til møtet.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar