Paris

I det siste har jeg, av jobbmessige årsaker, tilbrakt mye av tida mi i Paris. Paris er etter min mening oppskrytt. Ikke for dét, det er masse interessant som skjer i Paris, men alt med seg …

Fine ting med Paris:

• Den første søndagen i hver måned er (nesten alle) museene gratis! Kjempekul kulturell godbit. Kom tidlig, og ta høyde for busslaster på busslaster med japanere. (Selv nå, i regnfulle november, er det horder av dem.)
  
• Du slipper tipshelvete på restauranter, barer og i taxi. Betal regningen, og alle er glade. Er du litt brisen og i godt humør, kan du tipse ved i legge igjen en euro eller to.
  
• Metroen. Tross mange trapper, er den presis, stabil og pålitelig.
  
• I motsetning til Norge – gode salater på restaurantene!
  
• Kulturmulighetene!
  
• Fransk lunch!
  
• Franske damer! Norske kvinner har, etter min smak, en kjempefordel i sitt naturlig flotte vesen og utseende, men pariserinnene vet å maksimere sin femininitet i påkledning og stil. Og selvbevissthet.
  
• Håndhilsing på jobben om morgenen. Hver dag. Litt rart, men også litt koselig.
  
• Grei vin til 5 euro i nærbutikken.
  

Litt mindre attraktive sider ved Paris:

• Halvliterprisen for øl på restauranter. Minst like dyrt som i Norge!
  
• Dubbing av filmer. Lær dere å lese undertekst, froskespisere!
  
• CDG. For oss som flyr med SAS fra Terminal 1. Rullebånd som står, bagasjeanvisninger i tåka, lite sitteplasser og generell fransk arroganse.
  
• Absolutt ustabilt vær.
  
• Bikkjebærsj på fortauene.
  
• Mona Lisa er et mørkt, lite maleri bak en fettete glassmonter du må betrakte på 5 meters avstand. Hvorfor all denne hype-en? Venus fra Milo, derimot …
  
• Fransk frokost. Horn og kaffe, liksom? Holder ikke til klokka 9, en gang.
  
• Unødig bærting.
  
• Fransk likgyldig til andre språk og kulturer. Her går de amerikanerne en høy gang.
  

Rariteter ved Paris:

• Når jeg, som går på norsk modus, spiser middag ved 17-18-tida. Jeg er helt alene (pariserene spiser ved 19-20-tida), og jeg blir konsekvent plassert ved vindusbord, slik at andre skal se at restauranten har gjester.
  
• Mengden av turister, selv i oktober og november. Japanere, russere og amerikanere holder ut i høstkulda og regnet.
  
• Røyking. Kjempefint at franskmennene har fått til innendørs røykeforbud, men å brøyte seg forbi (utendørs)røykerne på fortauet har blitt et nytt hinder.
  
• Apropos bærting. Nøler du hvor du skal med bil, eller venter et sekund eller to før du gir gass på grønt lys, er din medtrafikkant bak, med bil og signalhorn, der straks! med masse hissige bærter med én gang, uten nøling eller unødig opphold. Har du derimot funnet en parkeringsplass, og må manøvrere deg langsomt inn (alle parisiske parkeringsplasser er usedvanlig små) med vekselvis bruk av 1. gir og revers er alle medtrafikkanter stumme over din parkeringslykke og tolerer de største og lengste avbrekk i trafikkflyten. ”Skal du parkere? Selvfølgelig, ta din tid!”
  
• Fritidsfiske i Seinen. Er den fisken spiselig i det hele tatt?
  
• Mer Seinen: Overraskende mye lektertrafikk. Og tandem-lekter-manøvrering under lave, parisiske broer.
  

Pompidou-senteret

Place des Vosges. Favorittparken.

Chimeraen på Notre Dame.

Notre Dame uten japanske køståere.

Ikke Mona Lisa i Louvre.

Leveregler

I en konversasjon her om dagen ble jeg minnet om hva en tidligere nesten-venninne (vi var ikke så bekjente, men hun likte å dele sitt livssyn) syntes var tre gode leveregler. Og jeg var langt på vei veldig enig med henne, den gangen, men tankene mine har nå modnet enda mer. Det finnes visstnok 3 gode regler for å nyte livet best mulig:

1) Forlang kvalitet
2) Hvis det er mulig, ta det som et kompliment
3) Hvis du tror du ikke vil like svaret, la være å spørre

Dette er livskunnskap jeg slutter meg fullt opp om, etter å ha tenkt på det noen år.

Créme Brûlée

I Paris er det for meg bare to desserter som gjelder: Créme Brûlée eller Camembert. En kruttkopp av kaffe hører med til Créme Brûlée-en, ellers forsøker jeg å tøye rødvinen til Camemberten.

Dagens Créme Brûlée var slik man altfor sjelden får den i Norge: Lunken (ikke kald) med delikat, brent karamellokk. Mmm!

Moskva

Moskva er en fantastisk by. På alle måter. Kjempeflotte bygg, vill trafikk, en imponerende undergrunnsbane, god mat, rene gater og utrolig dyre hotellromspriser. I utgangspunktet en hvilken som helst europeisk storby, men hele tida litt mer spesiell eller overdrevet enn andre hovedsteder.

Russisk er et forferdelig vanskelig språk å lære. Nå har jeg gått på russiskkurs i to år, men faller av med én gang det foregår en vanlig samtale mellom russere. Men tross alt har jeg stor glede av å kunne det kyrilliske alfabetet (russisk har overraskende mange europeiske fellesord) og jeg kan spørre etter engelsk meny på restauranter og forklare at jeg vil ha klippekort på metroen.

Det er imponerende å stå på Den Røde Plass og kikke opp på borgmuren til Kreml og tenke på militærparadene som ble vist på tv under den kalde krigen.

Den jevne russer er oppdratt med mye mer kunst og kultur enn oss nordmenn. Nevn at du er fra Norge, og russeren livner opp og forteller at han liker Grieg og Hamsun. Neste gang skal jeg få med meg noen kulturtilbud.

Moskva har blitt europeisk i prisene (i sentrum, i hvert fall), en "vanlig" middag ute koster rundt 100-120 kroner og halvliteren ca. 35 kroner. Men det er ikke vanskelig å finne noe dyrere, hvis du vil.

Maten er liksom den samme, men annerledes. Jeg fikk servert villsvin med hvetekorn, rødløk og fiken. Og en god saus. At rødvinen var altfor varm ble bare eksotisk.




Vassilij-katedralen er en klassiker for alle besøkende.



Elva Moskva og Kreml.



Varemagasinet GUM. Nå er det bare vestlige merkevarer der, så shoppingen er ingen spesiell opplevelse, men arkitekturen er jo fantastisk!

Parisisk morgenhimmel

Og alle skal hver sin vei ...

Den lille, runde, lyse prikken er fullmånen

Sitrontre

På jentungens (12) oppfordring kjøpte jeg her for noen måneder siden et sitrontre. I potteform. En stueutgave i romslig potte. Dyrt var det, også. Hm. Men rundt 30-40 cm høyt.

"Dette må du passe godt på," sa ekspiditrisen. "Hm?" sa jeg. Så mye for mine grønne fingre.

Sitrontreet har nå stått 4 måneder i stua. På fine soldager lufter jeg det på verandaen. Det ble kjøpt med 3 sitroner, men nå har jeg 4! Alle fremdeles grønne, så jeg skjønner at dette er en langsom prosess.

Men nå lurer jeg litt på dette med stell av sitrontrær? Saken er den at treet har blomstret noe så alldeles i sommer! Hvite, fine blomster. I mengder - jeg har sikkert telt 20 blomster. Samtidig har det produsert et helt nytt sitronkart(?) Men bladene faller av! Jeg ser med desperasjon på bladfellingen. Det må jo produseres blader for å dra nytte av solinnstrålingen? Produsere sukker og slikt for fruktene?

Er det noen som vet hva sitrontrær i stueform liker av stell? Det liker tydligvis noe av det jeg gjør, siden det produserer frukt, men på den annen side er det snart ribbet av blader.

Hjelp!

Ut i skogen

Jeg er vokst opp med mottoet "ingen søndag uten tur". Noen tradisjoner er mer praktiske enn andre.

Det er litt tidlig for piggsopp på våre trakter, men kantarellene er kjempefine.


Søndagens kantarellfangst

Arktis

Jeg registrerer at det går en nettbasert konkurranse om navn og logo på landets største aksjeselskap, StatoilHydro. Mange har aversjoner mot det navnet. "Stat" er visstnok negativt fordi det flagger et statlig selskap i en kapitalistisk verden, "oil" er negativt fordi det knytter selskapet til utnyttelse av fossilt brennstoff, "Statoil" fordi det er en uelegant konstruksjon av norsk og engelsk og "StatoilHydro" fordi det blander inn navnet til et annet, selvstendig selskap (Hydro) med egen profil. Derfor leter man etter et nytt navn.

Min fantasi strekker seg til forslaget "Saga", som er et godt, tradisjonelt navn med internasjonal klang, men det er visstnok opptatt av firmaet Saga Oil. Så dermed er jeg hektet av konkurransen. Men Statoil-dråpen i oransj på mørk blå bakgrunn synes jeg er fin.

Men --- altså internettidédugnad! Nytt navn og logo! Arrangert av nettstedet E24.

Det er forsåvidt en god tanke. Mange har sendt inn sitt bidrag. En innsender ønsker å profilere StatoilHydros satsing i nordlige områder, som "arktisk olje" - "Arctic Oil" på internasjonalt. Det hadde vært vel og bra hvis innsenderen kunne engelsk. Navneforslaget til selskapet er nemlig Artic Energy. Artisk energi, eller hva det blir på norsk.

Denne feil"oversettelsen" ser jeg er gjenganger. Et søk på google på norske sider med ordet "artic" gir over 300 000 treff. Det er mulig enkelte av dem er ment å uttrykke "artistisk", men ...

Arktisk heter altså 'Arctic' på engelsk.

Blondinekraften - eller pappaskryt

Den skal ikke kimses av, blondinekraften. På jentungens (12) mobil har det begynt å dukke opp guttekontakter, har jeg skjønt.

Det startet allerede i barnehagen. En dag, rundt 3-4 årsalderen, da hun ble avlevert om morgenen, ble hun overrakt en tegning fra en jevngammel guttepjokk fordi hun bestandig hadde så fine fletter.

I en periode rundt 8-årsalderen var det midjelangt, hestehalefletta var like tykk som underarmen min og vilt fremmede folk kunne stoppe oss i butikken og kommentere hårprakten hennes.

Til pappas milde fortvilelse måtte hun i fjor klippe seg - det ble rett og slett for tungt, og tørking etter hårvask begynte å nærme seg et heldagsprosjekt. Frøkna forlangte å få en ny og mer praktisk sveis, til tur- og badebruk og med utsikt til mindre børsting. Dessuten var det så tungt i vått tilstand at hun måtte anstrenge nakken. Etter det annonserte frisørbesøket lå det igjen mer hår på golvet enn det var tilbake på hodet. Men selv etter klipp og uttynning til en "praktisk lengde" (bildet) tiltrekker det seg fremdeles blikk fra guttene, ser jeg.

Men her i huset skal oppkommende friere få kjørt seg, det lover jeg.

OL og doping

Oj, der ble en norsk hest tatt i doping under OL! Jammen hadde han ikke smurt seg inn med ulovlig krem, den hestejævelen!

Og hele det norske hestemiljøet er over seg av undring og moralsk forargelse! "Jøss, går det an? Er det mulig? Det må være sabotasje! Dette er jo ikke *norsk*! Det kan ikke være oss! Jeg kjenner heste-eliten, og der er det bare kjernekarer! Hedersfolk! Vi driver da ikke med doping som kan oppdages?!"

Så alle antydninger om at nordmenn og deres hester doper seg må tydligvis være feil. Jeg regner med at OL-komiteen glatt overser en positiv norsk hestedopingsprøve. Det kan jo ikke stemme. Vi er jo nordmenn og driver ikke med slikt? Det er de andre ...

Oppdatering 22. august: Det viser seg at hesten var importert, og dermed utlending. Det forklarer saken.

P.S. Kan de ikke bare be Märtha spørre hesten om hva som har skjedd, da?

Jøss!

Lønn, nå igjen?!

OL, åpningsseremoni, sur sang og revebestanden på Lillehammer. Og Pang!

Det gode selskap går over sitt skaft over at det ikke var ekte sang under åpningssermonien i OL. De hadde en stand-in! Det var visstnok noe "fake" over fyrverkeribildene, også? Oj, oj, så moralsk og høyverdig pressen er blitt over falske TV-bilder.

Det er jo ikke mer enn 14 år siden norske TV-producere sendte falske bilder fra Lillehammer-OL. Men det var jo for "moro skyld". Så da er selvfølgelig vi nordmenn unnskyldt. Og kan velte oss i andre nasjoners manglende moral i tv-produksjon. Det gjelder dem, ikke oss (peke).

Forøvrig var jeg (som trolig en av de få) kapabel til å ta inn åpningssermonien i HDTV. Ved å samsende NRK1 og NRK2 i det digitale bakkenettet greide NRK å formidle bilder i oppløsningen "1080i". Og, for dere som ennå ikke har fått oppleve TV-en i høyoppløsningsmodus: Det er en forskjell. Jeg ble mektig imponert.

Forøvrig tok OL-arrangøren sin første gullmedalje i luftpistol. Og kineseren som gikk av med seieren het Pang :-) Dette topper jo alle mine kinesernavnvitser!

Vista II. Og nytt videokamera.

Det gamle Canon-videokameraet konket i elektronikken, og det ble tid for å kjøpe et nytt. Denne gangen falt valget på en Sony-modell.

Sonyen reklamerte med at den var testet med Vista, og det var jo en positiv innfallsvinkel etter mine moderate gunstige opplevelser med Bills siste innfallsvinkel på operativsystemsida.

Full av optimisme puttet jeg derfor inn software-cden til Sony-kameraet og trykket på "install". Og dermed frøys begge enhetene. "Wait for the camera!" sa Windows. "Do not remove USB cable or turn off the power!" sa Sony-softwaren. Og der stod vi stale mate. Ingen av delene ville vedkjenne seg den andre. Begge ville at den andre skulle kapitulere. Jeg ventet 5 minutter, 10 minutter og 15 minutter. Til slutt innså jeg at verken Vista eller Sony hadde tenkt å gi seg. Siden kameraet var nytt, antok jeg at det minst skadelige jeg kunne gjøre var 1) Skru av kameraet og deretter 2) Restarte Vista.

Og, lo and behold, det løste problemene. Med en gang Vista hadde fått en reboot, skjønte den straks at Sony-kameraet ønsket å prate med den, og installasjonen gikk etter måten smertefritt. (Det hender at Vista tar seg så lange tenkepauser at jeg lurer på om den er død eller jobber, men denne gangen jobbet den.)

Så det funket til slutt. Jeg --- eller Vista --- fikset det. Men dette er ikke måten å selge operativsystemer på? Faren min, f.eks., som pensjonist, hadde hivd PC-en ut vinduet før han hadde løst dette problemet. Han hadde heller ikke skjønt at Vista jobbet i 5 minutter i bakgrunnen før kameraet var online. Han ville tatt det for en død sild.

Her er det laaang vei å gå, Bill!

Amerikanske delstater

Hvor ligger de?

45% på 4:30. Hm. Misfornøyd!

Datamaskiner og operativsystemer generelt - Vista i særdeleshet

Min første PC var en Olivettii M24, kjøpt i 1984. Den var grisedyr, kostet over 20 000 kroner den gangen, og kjørte MS-DOS. Det er heldigvis en stund siden.

Etter 25 år med bruk av datamaskiner er jeg blitt ganske avslappet når det gjelder bruk av ulike operativsystemer. Sintran, VAX/VMS, Primos, ulike Windowsvarianter fra versjon 3.1 ... Det gjelder å få gjort jobben, og jeg får sjelden stilkarakterer.

På jobben bruker jeg arbeidsstasjoner og stormaskiner med 4 ulike Unix-dialekter, mens laptopen kjører XP. Det funker forsåvidt greit, det. Hver ting til sin tid. Tallknusing med stormaskinen, etterbehandling på arbeidsstasjonene og presentasjonene, rapportering og kontorstøtteverktøy på laptopen. Jeg snobber ikke min stilsans med en Apple eller markerer min uavhengighet med laptop-unix. Jeg kan leve med Outlook Express og Internett Explorer, jeg (skjønt jeg foretrekker Firefox).

Det siste hjemme-PC-tilbudet vi fikk var en Dell med Windows Vista. Ok, tenkte jeg. Det går det vel an å bruke? Men nå begynner jeg å lure på om dette egentlig var et framskritt.

En ting er denne sleep-modusen. Etter at Vista har stått på inaktivt en stund, går systemet i sovemodus. Det er jo en fin tanke. Det er bare at det å vekke maskinen fra sovemodus går mye langsommere enn å ta en clean boot, jeg gjetter på dobbel så lang tid? Kunne den ikke bare skrudd seg av, da? Så kunne jeg startet den på nytt? Helt ubrukelig funksjon.

I går ville Vista-maskinen kjøre en Windows update på systemet mitt. Ok. Det må vel være lurt? Men etter oppgradering viste det seg at driveren til den trådløse USB-dingsen min ikke virket lenger. Men Vista er så brukervennlig at den tilbyr seg en "troubleshoot" - fiks løsningen. Ypperlig, tenkte jeg. "Last ned ny driver fra leverandøren," foreslo Vista. Hm? Hallo? Du har automatisk overskrevet den nettverksdriveren som virket for meg, og så ber du meg laste ned ny - når jeg ikke har nettverkstilgang? Du har ødelagt den som virker! Så da var det fram med installasjons-CD-en, da ...

Det er mulig Vista blir bra etter hvert ...

P.S. Det var en periode på 1990-tallet det gikk an å kjøpe en av datidas laptop-utgaver med VAX/VMS. Det var maskin for gutta med hår på brøstet!

Tunnel? Tunell? Og hvor mange?

Tunnel skrives altså tunnel på norsk. Ikke tunell, selv om det kan være fristende. Men hvor mange av dem er det på strekningen Bergen-Skien? Tenk på det. Gjett et tall. Gjør et estimat. Svaret kommer lenger ned. Hva ville du tippe?

Jeg har bestandig hatt stor tro på "læring ved erfaring". Og verdien av estimering av store eller små tall. Så da jentungen (12) og jeg satte oss bak dashbordet på vår Volvo i kjelleren på Hotell Norge i Bergen og skulle hjem til Skien, sa jeg: "La oss telle tunneler til Skien! Hvor mange tror du?"

Jentungen var med. "Femti," tippet jeg. "Um, førtien," svarte hun, tydlig påvirket av pappas utgangspunkt.

Nå var vi ikke helt uerfarne. Tirsdagen kjørte vi Skien-Bergen via Haukelifjell og fergen Utne-Kvanndal. Fredagen skulle vi tilbake. Motsatt vei. Kvanndal-Utne. Og startet med Fløyfjelltunellen. Så vi hadde vært gjennom alle tunnelene. Vi hadde bare ikke telt dem.

Så, hva tror du? Fløyfjelltunnelen, Åsane, riksvei 7 langs Hardangerfjorden, 550 langs Sørfjorden, E134 over Haukelifjell og riksvei 36 hjem?

Dette er et godt eksempel på å lære den oppvoksende slekten størrelsesforhold. Er det 10 tunneler? Trolig ikke, altfor lite. 300? Neppe, trehundre tunneler er altfor mye. Kansksje noe i mellom? 50?

Og vi telte. Og telte. Du gjettet? Svaret er altså førtiåtte. Pappa var nesten litt beskjemt over å briljere såpass med sin estimasjonssans. Det er litt ukult å slå datteren sin såpass i slike "gjetteleker". Hun var tydelig snurt ...

Smask, smask!

Menn flest, antar jeg veldig ugjennomtenkt, selveksponerende og generaliserende, er trolig programmert for å like utseende til kvinner i samme kultursfære. For min egen del har jeg nå bestandig svermet mest for nordisk-type jenter. Det har ikke noe med blondt hår å gjøre (de fleste av mine kjærester har vært mørke), men det har vel med kombinasjonen av ansiktsform, felles referanseramme, lynne, væremåte, humortype, kulturforståelse, kunnskapsnivå og selvstendighet. Tror jeg.

Av og til, en gang imellom, bare av og til, kan jeg bli forført av det latinske. Særlig den italienske stilen kan enkelte ganger være veldig besnærende. Jeg innrømmer det. Stil, selvstendighet og utdanning kan alt være på topp på en gang. Sist manifistert med en kvinnelig doktorgrad i *utrolig* høye sko med dertil hørende kort skjørt, oppsatt hår og dyp utringning. Hun er prosjektleder, rasende flink, klakket rundt på hælene uten vakling, rørte ikke en dør selv før noen åpnet den for henne, komplimenterte alle menn (inkludert meg) med et eller annet, var fortrolig nærværende og berørte kolleger på armen på tomannshånd og luftkysset meg på begge kinn da hun reiste.

Oj, jeg kunne bli tatt med storm.

Treds kroner. Hvad sier I på svensk?

Det var seint, det var varmt og jeg hadde passasjerer med i den danske leiebilen. Vi lengtet etter å komme fram. Derfor prioriterte jeg ikke å stoppe, men ventet med å handle vann til jeg kom til hotellbaren.

«Jeg skal gjerne ha to mineralvann,» sa jeg langsomt og med klar diksjon, for at den danske barjenta skulle forstå meg. Det gjorde hun. «Det bliver treds,» sa hun, «eller hvad sier I på svensk?» «Seksti - og det er norsk,» sa jeg. Hun trakk på skuldrene, jeg betalte og gikk.

Hrmpf! Det får være måte på ignoranse i den gamle kolonimakten! For det første er det faktisk ikke vanskelig å høre forskjell på norsk og svensk hvis dere anstrenger dere litt, dansker. For det andre er det ikke rocket science å telle i tiere i stedet for i snes.

Det er to snodigheter med den danske tellemåten. Den ene er dette med å telle i snes, eller tjue-enheter. Treds = tre ganger tjue, dvs. seksti. Firs = fire ganger tjue, altså åtti.

Georges Ifrah mener i sin Tallenes kulturhistorie (den er dessverre utsolgt, ja - sjekk ditt lokale antikvariat) at det er mye som taler for at det levde et folk med tjue som grunntall i Europa før indoeuropeerne flyttet inn med sitt titallsystem. Danskene har det, franskmennene har noen rester (åtti = 4 ganger tjue: quatre-vingt) og visstnok finnes det i baskisk (som jeg ikke kan noe som helst av). Engelskmennene hadde også tjue shilling i sitt gamle pund, før de gikk over til metriske pence. (Til overmål gikk det 12 gamle pence i en shilling, så et pund var delt i 240 enheter.)

Det andre er dette med forskuddstelling - at man forskutterer den siste enheten og trekker fra i stedet for å legge til. Halv fems = fem snes, men det siste er halvt, altså 5 ganger tjue (100) minus et halvt snes (10), dermed nitti. Det vanlige er jo en additiv sammenstilling. Trettiseks er tre ganger 10 pluss 6, ikke minus 6. Forskuddstelling har vi faktisk på norsk, også, vi kan si halvannen (to, men den siste er halv) eller en og en halv.

Landslagsdrakt

Vi er noen mer enn middels fotballinteresserte folk fra flere kanter av landet på jobben. Særlig ville en kollega gjerne vite hva jeg mente om den norske landslagdraktkrangelen. Flagg eller drage, liksom?

Altså, hvis noen overbetalte norske ungdommer med ballferdigheter vil springe rundt med kristenkors på brystet, er det helt ok for meg. Jeg synes det norske flagget er fint, men jeg liker ikke symbolikken. Men kombinasjonen av fargene rødt, hvitt og blått er fint. Vi er forsåvidt ikke alene om det. Men en rødhvitblå drage er helt kurant for min del.

Men nå har jo designeren fått ballen i retur, så vi får se om det åpner seg noen sjanser der?

Hundeluftere

Jeg er kjempeglad i hunder! Jeg kommer fra en familie med hunder i oppveksten, og har hatt hund store deler av mitt voksne liv. Favoritten er fremdeles labrador retriever, men vær forsiktig med foringa deres ... matvrak. Schnauzere? Artige og tøffe, men dumme. Nok om det.

Det var derfor med smil om munnen jeg regisrtrete en for meg ukjent, yngre mann lufte en sort labrador forbi mitt ringe husvære i ettermiddag. Gjenkjennelseseffekten var stor. Minnene gikk 15 år tilbake i tid. Labradoren var fin og blank i pelsen, godlynt logrende.

Utenfor gjerdet til huset mitt har jeg mellom min tomt og gata en 2 m kommunal, grønn plenstripe jeg har tatt på meg å vedlikeholde - til nabolagets glede, håper jeg. Uobservert, fra spisestuas og markisas dunkle mørke i den lyse vårkvelden, kunne jeg dermed se at den unge mannens labrador krøket seg, og på den grønne, kommunale plenstripa la en skikkelig voksen kabel. Den unge, håpefulle mannen romslet straks i sine lommer og fant fram den kjente, sorte rullen du i butikken ser markedsført som 'hundepose' - det er egentlig en 'bæsjepose'.

Eksemplarisk nok rullet han ut en lengde, reiv av, kledde sin hånd inni vrangsiden og bøyde seg ned for å plukke etterlatenskapene opp. Det er her jeg erindrer fra min egen tid som hundeeier den varme håndfølelsen, flakkende blikk, pusting uten å involvere nesa og trangen til å knyte posen fort, stramt og med trippel hekseknute. Men se, den unge herremann løfter den varme, plastdekte håndfullen opp og *eksaminerer* den! Lenge og vel. Og deretter *lukter* på den! Jeg blir småkvalm innendørs og må gripe etter vinduskarmen. Der ute, vel fornøyd (trolig), knyter han den kjente plastposeknuten og spaserer ufortrødent videre.

Yikes! Jeg håper har var biologistudent eller hadde gitt bikkja ormkur eller noe slikt. Ellers vil jeg ikke vite.

Mannfolk og verktøy

Jeg innrømmer det gjerne: Mine egenskaper som handyman kvalifiserer vel gjerne til sånn midt-på-treet. Jeg kan når jeg må, men det er ikke alltid jeg må. Dog liker jeg å ha utvalget av verktøy i huset. Ingenting kan ødelegge en god arbeidsøkt så mye som dårlig eller uegnet verktøy. Verktøy er derfor et "must".

Av den grunn er jeg, som mange andre menn, i besittelse av en høytrykksspyler. En grei inngangsmodell, men av god kvalitet. Ikke noe overdrevent jåleri i merke- eller utstyrsvalg. En fornuftig høytrykksspyler, har jeg. Føles bra, funker ok.

Høysesongen for høytrykksspylere er selvfølgelig våren. Verandaen (til tenking) står selvfølgelig på programmet, bilen må vårrengjøres, inngangspartiet må spyles for strøsalt og vinterens søle, og til sommeren har jeg tenkt å bruke den til å rengjøre grunnmuren før maling. Men så løper også mine anvendelsesområder for en høytrykksspyler ut. Da setter jeg den i kjelleren.

Så ikke hos naboen. Det har vært en utmerket vårlørdag her på sørøstlandet, og naboen har gått alldeles amok med høytrykksspyleren sin. Og det gjør han med jevne mellomrom. Jeg sitter igjen med inntrykket av at hvis naboens oppgave i det hele tatt lar seg løse med høytrykksspyler, er det hans foretrukne redskap.

Han spyler gårdsplassen, vasker bilen, rengjør sykler, flusher takrenner og alt mulig annet. Selv vasker jeg huset for svartsopp med kost, men naboen foretrekker høytrykkspyler. Dekkvask, vanning av blomster, markiserens, rengjøring av takstein, jaging av katter og slokking av utegrill. Båtkalesjer, vindusvask, tepperens og dreping av brunsnegler. Utemøbler, innemøbler, kantklipping. Naboen bruker høytrykkspyler. Jeg er sikker på at jeg så ham ta oppvasken av gryter med høytrykksspyleren her om dagen.

Noen drar den for langt. Enten det, eller så har han vanskeligheter med å være i samme rom som kona og trenger en unnskyldning for være i vannføyka i ensomhet.

Må se! Skynd deg!

Doris Salcedos Shibboleth er på utstilling i London Tate Modern i London fram til 6. april. Fantastisk!

"Shibolleth" er et abstrakt uttrykk for "kløft", som gjerne brukes for å vise til avstand i rikdom, rase, kultur eller annen kulturell hindring. I Tate Modern er det veldig fysisk konkretisert. Som et juv. Se på bildene.

Jeg er absolutt ingen svoren tilhenger av "modern art", snarere tvert imot. Jeg er tradisjonell. Jeg liker i første rekke klassisk kunst. Men omfanget og kvaliteten av dette kunstverket er alldeles forførende! Hvilken tid og hvilken perfeksjonisme det har tatt å lage dette kunstverket er helt fantastisk! Jeg gikk rundt som en zombie og nøyt hvert minutt! Det var en helt utrolig opplevelse! Hva de gjør med kunstverket etter 6. april, vet jeg ikke ...

Jeg fant det ikke igjen i artikkelsøk hos Indipendent, men i papirutgaven, men det viste seg vissnok at det hadde vært 8-9 skadetilløp hos tilreisende besøkende som hadde snublet i kunstverket ...

... og bilder, selvsagt

Og, for dem som liker bildebrev, noen snurrigheter fra St. John's.


Havet og lyskrysset fanger mye av stemningen i St. John's.


Fargeglade hus er en veldig tilstedværene del av bebyggelsen.


Og veien til kirkelig tilgivelse er ikke lettere i St. John's enn andre steder ...

Bill Gates også her? Skeptisk ...

Air Canadas innenlandsflåte er i stor grad basert på flyfabrikken Embraers E190-modell. For meg som er over middels interessert i fly, var det et nytt og spennende bekjentskap. Nye og gode, individuell TV-skjerm til alle selv for en 2-3 timers innenlandsrute.

Men jeg ble litt skeptisk da vi før take-off i middels, sideveis kastevind på St. John's ble fortalt at vindmålerne på høyre og venstre vinge viste såpass stort innbyrdes avvik at flyet bestemte seg for at en av målerne var i stykker. Og dermed nektet flyet å lette(!)

Pilotens løsning på problemet var kjent for alle som har ringt IT-support i mellomstore og større bedrifter. Han parkerte elegant litt til side for rullebanen og rebootet hele flyet! Litt etter litt ble lufting fra dysene oppunder hattehyllene vekk og belysningen borte, før begge motorene skrudde seg av og hele flyet gikk i svart. Deretter motsatt prosedyre; flykroppen våknet langsomt til liv, kjørte startup-scriptene, koplet seg på nett og meldte seg til tjeneste igjen.

Og han brukte omtrent like lang tid på det som når jeg rebooter laptopen min, ca. 4 minutter. Hm ...

Uttale av Newfoundland

Snodig, dette. Voksenopplæring følger:

Her har man i hele sitt voksne liv uttalt øya Newfoundland som 'njufAUndlænd'. Også viser det seg ved besøk i St. John's at den lokale uttalen av øya er 'nJUfnlænd'.

Jeg, som er bosatt i 'SKJE-en', er svært lydhør for den lokale intonasjon av stedsnavn, og legger meg nesegrus flat for alle tidligere års misbruk av øynavnet. Heretter skal det hete 'NJUfaundlænd' (jeg tar høyde for manglende lokal slurving).

Aye! John! (Reisebrev)

Uff, hvor lite tid det er til å sette seg ned og skrive blogginnlegg. Med noe interessant eller morsomt å formidle, fortrinnsvis. Det er jo ingen lesere som venter måååånedsvis i spenning på innlegg på denne bloggen.

Men her sitter man, nå. På reise igjen, fly til Heathrow. Og jammen meg ta var det et uvanlig fargerikt inventar på businessklasse fra CPH til LHR denne dagen. Et for meg ukjent firma hadde sponset businessbilletter på to britiske sveisere fra Newcastle. Det var svette t-skjorter, ølvom, gullanheng, blåsvarte tatoveringer og øreringer så det holdt. Og alkohol. Gutta hadde vært på jobb i Dubai, en måned på og en måned av, og nå skulle de hjem til Newcastle for å drikke øl med kameratene på puben. De hadde flydd i 6 timer fra Dubai og var godt i gassen.

Ikke for det, det var godlynte karer. Men 6 flytimer med gratis børst hadde jo satt sitt preg. De satt ikke ved siden av hverandre, men det hindret dem ikke å kommunisere høylydt over laptopene på til forretningsmennene. "Aye! John! When's the flight to Newcastle?" "Have you bought anythin' to your missus?"

Lønninga i Dubai var 3 ganger lønna i Storbritannia, ropte han til meg, gullet var fantastisk og billig (til sin "missus"), men varmen var forjævlig, selv i februar. Araberne var greie, men kjørte helt vilt, og politiet styrte han helt klart unna.

En annerledes flytur, var det.

God jul!

Nå kan jula bare komme! Jeg har vaska gølvet og pynta tre, men ikke børri ved. Også har jeg sett Die Hard om igjen. Tidenes julefilm! Ingenting skaper slik julestemning.

I morgen rykker hele familien inn, og det er mitt ansvar å lage sprø svor. God jul til alle der ute!

Weinachtsmarkt

Som Frøken Makeløs korrekt påpekte, kan det å reise i jobben være en blandet glede. Selvfølgelig er det både nyttig og artig å møte kolleger fra andre steder på kloden og å se nye steder, men det er ofte lange dager og ukurant arbeidstid. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger vekkerklokka har ringt 04:15 for å kunne rekke første fly til Europa. Og å komme hjem fra jobbreise 01:15 natt til lørdag ødelegger fort helgen.

For å veie opp for ulempene som følger med, gjelder det å forberede oppholdet på gjestearbeidsstedet best mulig. Da kan man få litt kvalitetstid ut av en frikveld. Mine tips for å få best mulig fritidsopplevelser ut av en jobbreise er som følger:

1. Reis lett, helst kun håndbagasje. Du sparer tid på flyplasser og ved annen forflyttelse. En flyhyllestørrelse bag med skulderstropp er etter min mening det mest fleksible.
   
2. Velg et hotell i sentrum. Sats heller på offentlig transport til og fra jobbstedet.
   
3. Ta med kart, både oversikts- og detaljerte. Jeg bruker utskrifter fra Mapquest. Ok, det betinger selvfølgelig at besøksstedet har kommet til et utviklingsnivå hvor digitaliserte kart er tilgjengelige.
   
4. Sett deg inn i offentlige kommunikasjonsmidler. I London, f.eks., har Transport for London egne oversiktskart for å komme seg rundt.
   
5. Google besøksstedet. Kanskje det skjer noe spesielt?
   

Det var ved å følge punkt 5 jeg oppdaget at Aachen er en berømt juleby og har et meget populært julemarked som det går an å besøke etter arbeidstid. Glühwein og heit bratwurst smaker utmerket når temperaturen er 3 grader og det blåser ganske friskt.


Inngangen til julemarkedet.

Stinn brakke foran Glühwein-serveringsbrakka

Helårs julebutikk!

Med kjappe steg rakk jeg også en omvisning i Aachen domkirke. Gotikkens høyalder, med neste 30 meter under taket.

The good, the bad and the ugly

Denne filmen er en av de som står seg best mot tidens tann, etter min mening. På mitt dvd-eksemplar tar det 10 minutter og 5 sekunder før den første replikken faller. Det var sikkert et veddemål i regirommet :-)

Gråværshelg

Jeg har vært helgepappa denne gråværshelgen. Husets jentunge (11) er snill og grei, men kjeder seg forståelig nok når regnet øser ned ute og venninnene ikke bor rett i nabolaget.

Men det finnes da brettspill for en slik dag. Vi har kost oss med varm sjokolade, Penzum og Rummy.

Også har vi forsøkt oss litt med å sette frimerker i album. Tanken er at en dæsj systematikk, en klype estetikk og en bit geografi skal skape interesse for hobbyen.

Jeg har pludret om dagens utvalgte frimerkemotiv i andre fora tidligere. Jeg er ikke ukjent med at mange land driver litt spekulativ frimerkeutgivelsespolitikk, men jeg fikk litt hakeslipp da jeg oppdaget frimerket utgitt av Ekvatorial-Guinea, gjengitt under.



Ekvators sønner har brukt en skøyteløper fra olympiaden i Innsbruck i 1976 til å pryde ett av sine frimerker. Med djevellue og det hele. Er det en norsk landslagsløper, mon tro? Ellers tviler jeg på at det er så mange innbyggere i Ekvatorial-Guinea som har noe forhold til lengdeløp på skøyter.

Også har jeg ryddet litt i gamle bilder, og kom over et fotografi jeg tok av en nyhet på tekst-TV for en stund siden. En ganske sensasjonell nyhet, faktisk. Jeg må si jeg av og til lurer på norske velgeres prioriteringer. Man skal ikke undervurdere forholdet til kjæledyr.



Eller er det bare den gamle kjøkken-TV-en min som begynner å fuske i tekstmottaket? (Og hvis du lurer, ja jeg pleier å være oppe på den tida.)

Også har vi lagt over musikk på jentungens W910i. Musikksmaken hennes varierer fra Elvis via Øystein Sunde via The Beatles til ABBA. Så lenge Elvis og Beatles er med på lista, er pappa fornøyd.

Accidental tourist

Har du lest boka? Den begynner å bli en del år, nå. Anne Tyler skreiv
om den lett tafatte og håpløse Macon Leary i The Accidental Tourist. Nærmeste genre er vel en romantisk komedie. Sommerferielitteratur.

Uansett, den lett tafatte og håpløse Macon lever av å skrive reisehåndbøker for folk som må reise i jobben, men som hater reising og helst vil være hjemme. I første rekke selgere. Boka treffer meg litt av og til. Særlig når det gjelder avsnittene med råd om kleskode.

Macon anbefaler en mellomgrå dress. Den går til alt, fra bedriftsbesøk via festmiddag til begravelse. Nå er ikke min profesjon så selgerrettet som Macons publikum, men etter en del år med stresskoffert på tur, er det utrolig hva man kan få til med litt kreativ pakking.

Frøken Makeløs overdrev noe i sine reiseforberedelser (du kan regne med å ha anledning til å kjøpe tøy i løpet av en 14-dagers periode, frøken ...)

For en 4-dagers tur reiser jeg greit med kun håndbagasje på fly. Ha på deg

• Mørkspettet bukse
  
• Mørkstripet skjorte
  
• Krøllfri dressjakke (min er i mørkegrønn cordfløyel)
  
• Sorte, nypussede Goretex-sko (greie til middag, greie til fabrikkbesøk i regnvær)
  
• Pass
  
• Billetter
  
• Mobil
  
• Slips i lomma
  

I stresskofferten går det

• 2 nystrøkne skjorter (ta en sjans på at én går an til gjenbruk)
  
• 4 truser (jockey-utgaven hvis det blir trangt i kofferten)
  
• 2 par strømper
  
• 1 ekstra bukse (i tilfelle uheldig søling)
  
• Sammenleggbar paraply
  
• PC
  
• PC-lader og engelsk strømadapter
  
• USB minnepinne
  
• Toalettartikler i en 1-l pose
  
• Kompakt digitalkamera
  
• Lommepakning med papirtørkler
  
• Hodepinetabletter
  
• Visittkort
  

Jeg er klar!

Iron man

Jeg skjemmer meg ikke for å innrømme det: Jeg liker å stryke skjorter - det vil si mine egne. Det er visst bare Arne Olav Brundtland og jeg som gjør det. Men det er mange! tiltalende punkter ved å stryke sine egne skjorter.

• Det er et hederlig mannfolkarbeid å ordne i heimen selv


• Det inkluderer verktøy


• Man ser resultatet straks


• Det lukter godt


• Det gir tid til meditasjon


• Jentene synes det er tiltrekkende


• Man har en unnskyldning til å ha på TV-en


• Man kan bevilge seg en brun en

Prøv, du, også! Dampstrykejern er et must. Beregn 7-8 minutter med lange ermer, 5-6 minutter med korte.

Juleøltesten 2007

Like sikkert som julegatene tennes i byen, samles vinklubben til årets blindtesting av polstyrke juleøl. 17 ulike slag stod på lista. Det var 11 godt voksne mannfolk som også i år tok tak i denne utfordrende oppgaven med stor seriøsitet. Og resultatet ble ...

Plass	Bryggeri	Øl	Poeng
1	Mack	Juleøl	6.8
2	Haandbryggeriet	Nissefar	6.5
2	Ringnes	E.C. Dahls juleøl	6.5
4	Borg	Juleøl	6.5
5	Borg	Fredrikstad juleøl	6.3
6	Nøgne Ø	Julesnadder	6.1
7	Aass	Juleøl	6.0
8	Haandbryggeriet	Nissemor	5.9
9	Hansa	Ekstra vellagret julebrygg	5.8
10	Lervig	Vellagret julebrygg	5.7
11	Hansa	Juleøl	5.1
11	CB	Juleøl	5.1
13	Ringnes	Juleøl	4.9
14	Ankerveien	Juleduken	4.5
15	Brasserie du Bocq	Regal Christmas	4.4
16	Nøgne Ø	Underlig jul	3.6
17	Nøgne Ø	God jul	2.9

Mikrofiber

Jeg har sett lyset! På siste Harrytur kjøpte jeg en pakke med mikrofiber vaskekluter. "Tørkes lett over smussede flater." "Ved særlig fettede og møkkete flater vris kluten lett i varmt vann før påføring." Heh. Liksom, liksom.

Men det virker, faktisk! I dag fikk baderommet gjennomgå med lyseblå mikrofiberklut. Dette kan jo nesten bli vanedannende! Barberskumrester og tannkremsprut forsvant som dugg for sol. Speilet ble ... øh ... speilblankt. Dette må vi gjøre igjen!

Roma

Unnskyld for manglende deltakelse i bloggverdenen denne uka - hele uka gikk med til tjenestereise i jobben.

For første gang i mitt liv besøkte jeg Roma. Nå ga ikke møteprogrammet så mye rom for sightseeing, men mellom møteslutt og fellesmiddag den ene kvelden hadde jeg to timer til rådighet. En fantastisk by! Jeg langet ut i novemberkvelden med to mål for øyet: 1) Kjøpe en skikkelig parmesanost til min søster (som er italofil) og 2) Se Colosseum. Og jeg klarte begge :-)

Å tenke på at romerne klarte å lage et slikt samfunn med bygninger, kunst og kultur, mens vi nordmenn fremdeles levde i den eldre jernalderen gjør meg ydmyk.

Kameraet til E50-en min med nattmodus er ikke all verdens tess. Beklager.

Mer fra news III: Prosedyrer

Jeg arbeider altså i et herværende, multinasjonalt industrikonsern. For å få ting til å gå rundt etter firmaets ønsker, har vi et sett med interne regler. Reglene må skrives av noen. Jeg har til tider hatt denne rollen. Vi har "policies", "guidelines" og "standards". Jeg har skrevet hvordan andre, medtilsatte, bør oppføre seg for å tilfredsstille konsernets krav til sin arbeidsstokk. Det lar jeg ligge her.

Men så har også NSB. Det følgende er en klassiker over hvordan man skal underrette sine medansatte om ønsket oppførsel. Dette er Norges Statsbaners Hovedsstyres sirkulære til det uniformsberettigede personalet i 1962. Følg med, følg med:

«Det viser seg at slitningsterminen for sommerjakke og ekstra bukser for en del tjenestemenn ikke faller sammen. Man har derfor etter behandlingen i uniformsutvalget bestemt at hel sommeruniform - jakke og bukse - første gang etter 1/1-1962 skal leveres ved forfall av slitningsterminen for sommerjakke. I de tilfelle ekstrabuksen (sommerbuksen) forfaller til levering mer enn 12 måneder før terminen for sommerjakke, utleveres imidlertid sommerbuksen etter slitningsterminen. Vedkommende får dessuten ny sommerbukse med avkortet slitningstermin sammen med sommerjakken når denne forfaller til levering. Forfaller derimot sommerbuksen til levering 12 måneder eller mindre før terminen for sommerjakken, forlenges terminen for sommerbuksen, og denne utleveres da først sammen med sommerjakken.»

Herved er dere informert!

Mer fra news II: Lillesand

Vi hadde campingvogn i Lillesand en del år ...

--8<--

Jeg husker ikke om jeg har nevnt det før, men påsken medbrakte minner om en heller spesiell opplevelse i Lillesand for et par år siden. I Lillesand, langs Europavegen, ligger det et bra gatekjøkken. Jeg var på veg hjem i påsken for et par år siden, og stoppet for en burger. Etablissementet var sparsomt besøkt. Like foran meg parkerer en leiebil i lavere prisklasse fra Hertz, og en liten, korpulent, men ulastelig antrukket mann kommer ut. Blanke, sorte sko, press i buksa, høyhalset genser og fjong dressjakke. Jeg entrer gatekjøkkenet i hælene på mannen. Det er bare én ekspiditrise tilstede, jeg er kunde nummer to, og jeg blir stående og observere situasjonen.

Lokalet oser av steiking og frityr. Den lille, korpulente herren står lenge og lar blikket gli over menyen, som er glorete nærværende over hodet på ekspiditrisen. Jeg studerer menyen parallelt for meg selv. Grillpølser, bratwurst, stor og liten pommes frites, burger, cheeseburger, baconburger, frityrstekt kylling og løkringer. Ymse
menyer med ulike kombinasjoner av fett og karbohydrater. Jeg bestemmer meg for en 200 grams cheeseburger med ost, og jeg kjenner vann i munnen. En grønn Farris ved siden av hadde vært topp. Det har gått en viss tid hvor ingen har sagt noe og jeg fantaserer om mat, og konsentrasjonen glir over til kundeforholdet foran meg igjen. Den lille, korpulente tier fremdeles en god stund før han åpenbarer sin røst på overraskende, men perfekt riksmål. Jeg hadde ventet meg sørlandsk, og blir noe overrumplet.

Liten, fet herre                  : Har dere noe vegetarmat?
Ekspiditrise (noe overrasket)     : Eh?
Liten, fet herre                  : Har dere noe vegetarmat?
Ekspiditrise (ser opp på menyen)  : Vel ... um ... nei?
Liten, fet herre                  : En salat eller noe?
Ekspiditrise (vurderer kinakålen) : Nei ... egentlig ikke ...
Liten, fet herre                  : Neivel.

Stillheten senker seg. Lenge. Noen engler passerer frityrgrytene. Bilene suser forbi på E 18.

Liten, fet herre                  : Nei, da, så.

Stillheten senker seg igjen over lokalet. Tiden går. Jeg hører tydelig girskiftet fra en semitrailer som forsvinner i det fjerne, og en måke skriker i nærheten utenfor. På bensinstasjonen i nærheten er en kar i full sving med å fylle luft i nylig påsatte sommerdekk. *pfft* *pfft* Det nærmer seg forholdene i et finsk TV-teater. Jeg kjenner svettedråper i pannen. Noen må snart bare si noe. Jeg er på nippet til å bestille utenfor tur når den lille, korpulente plutselig kremter. Jeg forkaster tanken min om en bestillingssklitakling, svelger og tier stille. Dekkskifteren fortsetter sin gjerning ufortrødent. *pfft* *pfft* Påsketurister på veg hjem eller hvorhen jeg ikke vet svisjer forbi på E 18. Mangelen på konversasjon i lokalet nærmer seg stadiet påtrengende og jeg nærmer meg tilstanden skrekkslagen. Matlysten begynner å forsvinne. Den korpulente studerer fremdeles menyen.

Liten, fet herre (omtenksomt)     : Nei...vel.

Og, etter enda ett minutt eller to i stillhet, sånn helt uten videre eller nærmere forklaring, forlater han gatekjøkkenet i absolutt taushet. Ekspiditrisen har tydligvis opplevd litt av hvert når det gjelder eksentriske kunder, for hun spør meg umiddelbart om hva jeg skal ha. Helt uten nøling eller annen erkjennelse om det absurde forspillet. Hadde jeg kjent min besøkelsestid, skulle jeg selvfølgelig spurt om vegetarmat, men jeg var for oppskaket. Jeg erindret ønsket om en cheeseburger, og mumler fram bestillingen mens jeg snur meg for å se den lille, korpulente kjøre ut fra parkeringsplassen i sin Hertz-finansierte Opel Corsa.

Heldigvis tok det såpass lang tid med 200-grammeren at jeg fikk samlet meg, og maten smakte. De har gode burgere i Lillesand.

Mer fra news I: Kollega Sandra

Dette er en kjærlighetserklæring. Sandra er en suveren kollega. Hun er flink, søt, pliktoppfyllende og samvittighetsfull. Morsom og seriøs når det trengs. Kunnskapsrik. Tør å gå med hæler med klakkelyd. Men en ting må sies: Hun eier altså ikke stedsans. Overhode.

«Ta til høyre i krysset og kjør rett fram 9 km,» sa jeg. Hun hadde knapt kommet en snau kilometer avgårde før hun måtte ty til mobiltelefonen. «Nå er jeg like ved dette skiltet, er jeg snart fremme,» spurte hun. «Neinei,» sa jeg, «bare fortsett! Det er langt igjen.» 5 minutter går. Telefonen ringer igjen. «Nå er jeg ved bensinstasjonen,» meddelte hun. «Kjør bare videre,» sa jeg, «det er fremdeles et godt stykke. Rett fram.» Grmpf. Har ikke jenta kilometerteller? Telefonen ringer igjen. I den følgende -- heller usammenhengende -- åstedsbeskrivelsen («det går en mann her med en hund») kjenner jeg, til alt hell, igjen en grønn trafokiosk. «Ja, da er du snart der,» sier jeg, «ta til venstre, og så første til høyre. Deretter er det 300 meter, og et rødt hus på høyre hånd.» Hun har tydligvis såvidt fått bilen i andre gir, for knapt 20 meter etter høyresvingen finner hun det røde huset. Tror hun. Et eller annet rødt hus er det i hvertfall. Det er jo ikke så lett å se for seg
forskjellen mellom 20 og 300 meter, helledussen. Ny telefon følger. «Er det her, Stian?» «Neinei, lenger ned i gata,» må jeg si. Jeg får et plutselig beslutningsvegringsanfall om det er best at jeg holder meg ved telefonen for å kunne assistere henne de siste 280 metrene eller om jeg heller burde stille meg i gata og fekte med armene. Mens jeg funderer på hva som er lurest, ser jeg ut av vinduet mitt
og observerer at hun passerer huset mitt i frisk fart i dét hun kjører forbi! Jeg hiver meg på telefonen og får manøvrert henne tilbake.

Vi kom bare 15 minutter for seint til møtet.

Blogging kontra news og The Beatles.

Egentlig kom jeg litt seint inn i dette med blogging. Den tida jeg var mest aktiv på internett, i 90-åra, var ikke blogg oppfunnet. Mitt medium var news. Jeg startet ... um det var vel rundt 1992. Litt som blogg, men mye åpnere, og med et mye mer ... øh, vel, usensurert persongalleri. News avgikk med døden fordi det var for demokratisk. Det ble for mange tullinger der, rett og slett. Vel, historie er historie.

Men det forgangne news er søkbart via web. Google kjøpte Dejanews (som nå bare er en re-direction til Google), som arkiverte news. Og der er det mange historiske perler.

Vel, mine bidrag har vært beskjedne, men jeg fant denne historien da jeg kikket i bakspeilet:

--8<--

Husets femåring er blitt seksåring og utvider stadig sine horisonter. Nylig har hun oppdaget pappas platesamling. Ut med Mummi 1 og 2 samt Kardemommeby, inn med Beatles og Kinks. Pappa har ikke kommentert endringen i platerepertoar, men er selvfølgelig lutter velvilje. God musikksmak skal ikke motarbeides. Særlig Beatles' "1" er i skuddet for tida. "Sjilåbsju, jejeje" synges for full hals i stua ettermiddag på ettermiddag.

Mysteriene til fjernkontrollen til CD-spilleren er løst, og favorittsporene spilles gjerne 5-6 ganger i repetisjon. Nylig falt hun i staver over "Yesterday", som hun faktisk lytter til i stille andektighet. Paul synger melankolsk om sin tapte kjærlighet, og jentungen lytter intenst i alldeles stillhet.

Etter n-te runden med gårsdagens problemer kom hun ut til pappa på kjøkkenet, som spørrende og lavt nynnende kikket opp fra sin rydding i oppvaskmaskinen.

«Pappa, hva heter den melodien?»
«Yesterday. Det er engelsk og betyr "i går",» sa jeg.
«Åja.» Tenkepause.
«Synes du den er litt trist?» spurte seksåringen.

Vel, hvordan forklarer man kjærlighetens problemer for en seksåring?

«Ja, jeg tror han er litt trist,» prøvde jeg, «liker du den allikevel?» «M-mm,» sa seksåringen og gikk tilbake og skrudde opp volumet.

167-671

Jeg klarer ikke å glemme tall. Det er en forbannelse. Ikke at jeg har pugget pi med så-og-så mange siffer, eller noe slikt. Men gamle telefonnumre, bilskilt, bankkontoer ... Helt ubrukelig informasjon. Antall timer pr. år, spør du? 8760, svarer jeg. Blir ikke kvitt det.

Så da jeg kjørte drosje i dag, kjente jeg straks igjen kilometerstanden, 167 671. Hm? Ringer det ikke en bjelle hos deg, også?

Det er selvfølgelig draktnummeret til en av B-gjeng karene i Donald.

Slutt med det, Petter!

Jeg har bodd på min andel av hotellrom. Jobbforskyldt. Noen av dem tilhører Choice-kjeden. Der er Petter Stordalen engasjert miljødirektør og har installert sparedusjer. Men sjelden har jeg bodd på så varme rom som på Choice. 23 grader rett som det er. Umulige å få sove i, jeg som er vant til å sove for åpent vindu året rundt. Full utlufting er nødvendig på hvert eneste Choice-hotell jeg overnatter på.

Men sparedusjhode har han installert, Petter. Jeg, som vanligvis klarer meg med 2 1/2 minutter i dusjen, i høyden, må nå stå i 5-6 minutter for å få skylt ut sjampo av håret. Dessuten har jeg sånn billig, uutskylt såpefølelse over hele meg resten av dagen.

Konklusjonen min er at Petter har det alt for varmt på rommene sine, men at spinninga går opp i vinninga med disse sparedusjhodene. Man blir ikke våt under dem, og må tilbringe mye lenger tid på morgentoalettet. Slutt med disse sparedusjene, Petter!

Det ringes ...

*sukk* Så ringer de igjen da. Markedsundersøkelse. Hvorfor innbiller alle disse meningsmålingsbyråene seg at jeg gjerne vil bruke fritida mi til å hjelpe dem med å tjene penger?

Denne gangen var det attpåtil en talemaskin. Det gikk en faen i meg, så jeg trykksvarte at jeg er en 88 år gammel dame som er ekstremt interessert i fotball, jeg aner ingenting om noen hovedsponsorer i tippeligaen, ihvertfall ikke at Hafslund er hovedsponsor for Vålerenga, og hvis det er slik, er det helt klart en negativ allianse for begge parter. Dessuten vet jeg ikke om jeg er kunde av Hafslund. Så det! Talemaskinen takket så mye. Hahaha!

Reservering mot markedsundersøkelser nå! Inntil det skjer er taktikken min å lage mest mulig dævelskap, slik at undersøkelsene deres er helt bortkasta. Skal vi danne en sivil ulydighetsgruppe?

Ah, det er så deilig å kunne legge på telefonrøret med et smil om munnen.

Høst og gamle minner

Så spankulerer man på gamle stier igjen og tenker over fortida.

Flørt?

Det er tid for bilpolering igjen. Så jeg kjørte til min lokale vokspusher (lokal Statoil-stasjon) for å gå til innkjøp av polérgarn og -voks, sammen med lørdagsavisene.

Etter å ha vurdert Turtle mot Autoglym og falt ned på sistnevnte, beveget jeg meg mot disken, dypt konsentrert om dagens forestående gjerninger og Dagbladets forside, og legger varene på disken. Da er da butikkens ekspeditør, en blondine i 30-åra, lener seg framover disken og sier "Åh, kan du ikke ta min, også, da?" Befippet svarer jeg "Øh?" "Mazdan min står like bak vaskehallen," sier hun med et smil før hun drar avisene under strekkodeleseren. "Eh, jeg er redd Volvon min tar hele dagen," svarer jeg intelligent, betaler og går.

Det var en flørt, var det ikke?

Verdens kuleste plateomslag?

VG holder en avstemning om Tidenes kuleste album cover. Mye rart og historieløst å lese i kommentarfeltene.

Etter min mening må Hipgnosis feie banen med konkurrentene.

Det mest klassiske er vel Pink Floyds The Dark Side of the Moon, men min personlige favoritt er 10ccs Bloody Tourists. Også har jeg bestandig vært svak for omslaget til Genesis' A Trick of the Tail.

Fugl i huset

Jobben medfører en del reising. Derfor er det vanskelig å ha husdyr. Jeg er glad i hunder, men å stadig spørre familie og bekjente om hundepass er et slit. Jeg forsøkte akvarium en stund (takk, Aage!), men etter en 9 dagers tur til Spania oppdaget jeg Darwin i praksis. Det var bare noen hardføre neontetraer, pansermallen og ansistrusen som overlevde.

Men, i dag, da jeg kom hjem, flakset det plutselig en fugl rundt på kjøkkenet. En kjøttmeis, sånn helt uten videre. Både fuglen og jeg var lettet da jeg åpnet vinduet og den fant veien ut.

Etter en del detektivarbeid oppdaget jeg at jentungens vindu i 2. etasje hadde stått i vippeposisjon. Det er jo kurant å reise fra huset med tilgang til litt friskluft? Men tydligvis var det nok for kjøttemeisen til å komme inn. Døra til barneværelset stod så vidt på gløtt, men fuglen har da tydligvis fløyet (hehe, den gikk vel ikke trappa) ned til første etasje, og der har den slått i hjel dagen. Den hadde bæsjet på skinnsofaen, turnet i blomsterpotta og spist godt av peanøttene som stod framme etter festen på fredag ... skjønt det ble vel lørdag, til slutt.

Uansett, det var godt å se gleden til fuglen, der den satt i høyttalertrekket oppunder taket på kjøkkenet, da jeg åpnet vinduet. Svisj, ut. Trolig på jakt etter en vannpytt for å dempe peanøttørsten.

Jeg tror fremdeles jeg står over husdyranskaffelse i den nærmeste framtida.

Albufeira

Mine foreldre feiret gullbryllup i år, og spanderte ferietur på barn og barnebarn til Albufeira i Portugal. Det er jeg veldig takknemmelig for!

Jeg var i Portugal for en 15 års tid siden, og turismen i Albufeira har økt sterkt. At portugiserne også har fått tatt stor del i europeisk velstandsøkning synes jeg er fint. Litt synd med tapt turistjomfrudom for oss ferierende, men sikkert bra for portugiserne.

På slik sol- og standferie pakker jeg ikke speilrefleksen, men reiser med min gamle, kompakte Olympus C-5060. Du verden så fort tida går når det gjelder digitalt fotoutstyr! 5060-en er alldeles foreldet.



Stilstudie i Albufeira. Parabolen hører med ...



Strand finnes det masse av i Albufeira.



Det går an å bygge stilfullt nytt, selv i et turistpressområde. Pipeutformingene, både på gamle og nye bygg, er en studie verdt.



Kirken i Albufeira.



Soloppgang på Albufeirakysten (ja, jeg er A-menneske :-)

Nordiska akvarellmuseet

... ligger på Tjörn utenfor Stenungsund, ca. en time sør for Strömstad. Skaff deg et kulturelt alibi for Harry-turen! De viser britiske akvareller fra perioden 1640-1860 fram til 9. september.

Ellers var jeg på Tate Britain's akvarellutstilling av J.M.W. Turner i sommer. Fantastisk! Sponset av BP, gratis entré. Du trenger bare en undergrunnsbillett.

Turner var forøvrig professor i perspektivtegning(!) ved Royal Academy. Slikt gleder en gammel reallinjegymnaselev med projeksjonstegning som valgfag. (Å, ja, jeg kan isometri og militærperspektiv, også ... Hm. Hvorfor finnes det ikke Wikipedia-artikler om det?)

Helgelandskysten sommeren 2007

Utrolig! Det var 27-30 grader hele uka! Jeg tror ikke jeg kommer til å oppleve Helgelandskysten i denne tilstanden igjen.

Nær Osen i Nord-Trøndelag.

Nær Osen i Nord-Trøndelag.

De syv søstre.

Rødøy.

Utsikten fra Motell Napoli i Sandnessjøen. Vaskehallen til Shell og de syv søstre. Hva gjør man når man har midnattssol? Jo, man vasker bilen 23:30.

Um ... bildet er tatt fra Grønsvik fort. Men hva het fjorden ... ?

Svartisen. En klassiker. Turen til Engenbreen (tungen ned til sjøen) anbefales!

P2

I dag kjørte jeg med en drosjesjåfør som hadde bilradioen på P2! Utrolig!

Dog, entropiens lover må oppfylles, så seinere på dagen fikk jeg skyss med alle drosjesjåførers klisjé, en brautende FrP-bergenser som kjørte som om han hadde stjålet bilen.

Det var fint vær i Bergen, dog.

Gamle frukthager og gravsteder

Det følger en viss forpliktelse med å ta over en gammel frukthage. Folk har slitt og strevet for å bidra til husholdningens selvforsyningsgrad i mange år. Nå for tiden kan man jo gå og kjøpe hva man lyster på nærmeste kolonial. Ikke så for 50-60 år siden.

Så jeg har overtatt 3 epletrær, ett plommetre, diverse solbærbusker foruten noen hvite og noen røde ripsbusker samt stikkelsbærkratt. For å lære jentungen (11) om viktigheten av selvdyrking (og fordi hun synes det er litt gøy) har jeg i år også spedd på med tomater, mais, squash, broccoli og rosenkål. Samt chilipepper(!), mest for egen skyld. Jeg er litt spent på om det blir noe av den. Og dill, selvfølgelig, for sommerens rekesmørbrød.

Men nå må jeg bare innse at plommetreet trolig er døden nær. For noen år siden tok en alldeles våt snøstorm knekken (bokstavelig talt) på den ene halvdelen, nå har den andre halvdelen begynt med alvorlig skranting. Det er nesten ikke noen stamme igjen, men treet er utrolig nok grønt i år, også. Jeg vet ikke plommeslaget, men det er slike som blir gulrøde når de modner, ca. 25. august hvert år, alle på en gang. Gode spiseplommer; jeg tar dem med på jobben for å bli kvitt dem.

Ellers har det blåst friskt om Telemark museums Quislingutstilling i vår. Jeg har ingen meninger om det. Men jeg registrerer at Quislings gravsted på Gjerpen kirke, ikke langt fra min ringe bolig (med frukthage), blir pyntet med friske blomster hver vår.




Korrekt klippet Filippa (hehe ... tror jeg)



Plommetre som synger på siste verset ...



... men som fremdeles oppviser grønne og ungdommelige takter nå på våren!



Dill i motlys



Quislings grav 2. juni 2007.

Bilvask, padder og grågås

Det er jo blitt en alldeles tidlig vår!

Helgen ble stort sett brukt til bilpleie. Hjulskift, vask, polering og støvsuging. Min ringe bolig er ikke langt unna innsjøen Børsesjø, et kjent fuglereservat. Jeg har derfor den årlige gleden av å hilse grågjessene velkommen. Skjønt, det er et flyktig øyeblikk de flyr over tomta mi før de går inn for landing blant strå og annet grønt (for alt jeg vet). Eh ... poenget her er at det vrient å polere bil og fotografere grågås-formasjoner på himmelen samtidig. Svisj, så er de forbi. Men en fin trekantformasjon hadde de.

Men der, midt i blant bilpolering og skranten vårsol, fant også en velvoksen padde anledningen til å hoppe rundt på veradaen (tm). Jeg ble litt forvirret, for jeg har ingen paddedam sånn i nærheten, men der, 5 trappetrinn opp fra hagen, hoppet plutselig ei overferm padde 2 ganger rundt verandaen (tm). Vel, det er ikke så mye å gjøre med det, uten å ønske den lykke til videre.

Åh, også fikk jeg en telefon fra en fjern slektning som ønsket å vite mer av en av våre felles forfedre ... eller egentlig ...mødre. Min tippoldemor, som var etterspurt, het Inger Marine, og jeg var glad over å kunne fomidle at hun ble gammel (93 år) og formodentlig hadde fine dager, så lenge hun levde.



Blåveis i nabolaget.



Uventet padde på verandaen.



Nypolert Volvo.



Kisten til Inger Marine.

Påsken er over

Ikke noen bilder denne gangen -- foreløpig, ivhertfall. Det var mye fint vær, men, som de fleste sikkert har fått med seg, tildels kraftig vind i fjellet i Sør-Norge.

Som stemningsrapport fra 960 moh. på Haukeli kan jeg melde om halvannen meter snø, klisterføre og skare som var hard som fy. Det er sjelden en mann på 115 kg ikke setter merke etter seg når han går i skistøvler på snøen. Det kan jeg ikke huske å ha opplevd før.

Og i dag starter tippeligaen! Jeg krysser fingrene for Odd. Aage behøver ikke legge igjen anonyme kommentarer med heiing på Viking.

Cardiff -- og om walisisk.

Hvis man er i Cardiff, er det som regel på grunn av en fotballkamp. Men det var ikke jeg. Jeg var besøkende på Cardiff University. Og, litt usikker, forsøkte jeg å lodde oppgangen mellom når man snakker engelsk og når man snakker walisisk. Men tilbakemeldingen var klar: Walisisk er bondespråk. Universitetsspråket var engelsk.

Men folk flest, da? Vel, er du født i Cardiff, snakker du mest trolig engelsk.

Så jeg ble ikke så mye klokere. Severdigheter i Cardiff? Nja, de har en pittoresk markedshall, men ellers er det lite minneverdig.

Åpent brev til MMI

To: firmapost@mmi.no
Subject: Gjentagende oppringning

Hei.

Denne uka har jeg blitt ringt opp av dere 5 ganger. Det begynner å bli litt slitsomt, så jeg vil gjerne at dere skal stoppe.

Det gjelder en eller annen undersøkelse dere har om posten, tror jeg. De 2 første gangene (jeg har ikke notert meg tidspunktene) forsøkte jeg å forklare oppringeren at jeg ikke deltok i slike
undersøkelser. I dag, mandag 26. februar, ble jeg oppringt to ganger hvor jeg bare fikk summetonen når jeg svarte. Deretter ble jeg ringt opp 3. gangen, og denne gangen fikk dere og jeg kontakt. Jeg må innrømme jeg ble litt sur overfor ringeren deres, og samtalen bar vel
preg av det. Stakkars, det er vel knapt hans skyld.

Dere reklamerer så fint med kvalitetssikring og ISO-sertifisering på hjemmesidene deres. Vel, la meg bare si at kvalitetssikringa deres er til å tørke seg i rompa med:

1. Ringe en person 5 ganger i løpet av ei uke


2. Ikke registrere at jeg ikke ønsker slike oppringninger


3. Ringe 3 ganger i løpet av en kveld, hvorav de to første var av typen "legge på røret"

Så, jeg ler av dere, MMI. Hver eneste gang dere ringer i framtida kommer jeg til å svare i hytt og gevær, være generelt useriøs, fraværende og usammenhengende og svare på spørsmål jeg ikke har blitt stilt.

Så derfor er det vel i begges interesse at jeg legges i "ikke ringe"-skuffen? Har vi en avtale?

--oo00oo--

Utenom brevet, og henvendt til dere som svarer på slike oppringninger som jeg ikke gjør:

MMI tjener masse penger på slike spørreundersøkelser. Hvorfor velger dere å bruke fritida deres til å hjelpe MMI & likesinnede til å tjene penger? Er det helt greit, liksom? Det ringer et markedsundersøkelsesbyrå til deg, og du tenker "å, jeg må hjelpe!"? Våkn opp, dette er business!

Jeg deltar gjerne i slike spørreundersøkelser, jeg. Bare betal meg godt, så skal jeg se om jeg kan avse noe av fritida mi. Jeg har startet i si at jeg tar 50 kroner per svar. Tjene penger vil de, men betale meg vil de ikke ...

Si nei til ubetalte markedsundersøkelser!